to uker sørpå

Jeg kom meg dit, til sør i Norge, til varmen og til folk, men først litt om nordpå, for nord er magisk. De to dagene før jeg dro var det 25 grader og sol og det ble strandliv, de første bada siden januar for meg, en liten roadtrip og grilla kveite i kveldssola. Jeg fikk sjuke mengder myggstikk og nesten panikk, de var gedigne og angrep i gjeng, og jeg møtte min første røyskatt, den virka så nysgjerrig på alt og var ekstremt søt.

Jeg hadde det fint, jeg plasserte plantene mine på soverommet bak litt gardin og jeg pakket en litt for tung sekk, dro til flyplassen og hadde bestilt billett med assistanse, vi kan begynne der.

Jeg strever ennå med å gå, det går, men sjukt sakte og jeg blir sliten og rekker ingenting. Jeg ville til Oslo og snakket med venner der og vi tenkte, «det går bra, vi får det fint uansett og hva med rullestol, vi låner rullestol», og før det, flyplassen med assistanse. Jeg gruet meg og det gikk bra, det gikk unna og assistansedama kjørte nesten ned to mennesker med rullestolen og meg på vei til sikkerhetskontrollen, jeg rakk ikke tenke så mye eller å kjenne blikka eller noe annet og vel plassert ved gaten kjente jeg hvor tørst jeg var, «du skulle sagt i fra der oppe ved butikkene», sa hun, og jeg svarte at jeg ikke hadde rukket noe som helst, hun gikk og tårene mine rant fordi tørst og fordi frustrasjon over alt sammen og jeg følte meg forlatt på en måte der ved det som etter hvert skulle vise seg å være feil gate. Plutselig kom assistansedama med et stort glass vann med isbiter og hun spurte om jeg var lei meg og jeg mumlet noe vagt om «hele situasjonen». Hun nikket og løp avgårde og kom løpende tilbake, løp meg til riktig gate og igjen måtte folk hoppe unna, assistansedama var hyggelig, hun, åpenbart effektiv på sitt vis og på plass i flysetet fikk jeg raden for meg selv, «vi kunne gjøre det så vi gjorde det», sa flyvertinna og jeg var plutselig i ankomsthallen på Gardermoen der venninna mi stod, hun jeg skulle bo hos og hadde savna sjukt masse.

Jeg var i Oslo en uke, bodde på Kjelsås sammen med venninna mi og tenåringene og hunden; de er reservefamilien min sort of. Rullestolen var liten og nett og jeg fikk dreisen på den, det føltes rart og sårt og verdt det for å kunne gjøre flere ting og beina mine blir bra igjen, dårlig funksjon er helt midlertidig. I løpet av uka gikk vi små turer på Kjelsås, vi gikk rundt Sognsvann og spiste lunsjen der med selskap av sort hoggorm, vi shoppa på Storosenteret og vi tok banen til byen og spiste is på Aker brygge, softisen var årets første og hadde jordbærstrøssel og ekstra kjeks og var digg og det var overall digg der på brygga ved vannet i sola i Oslo. I løpet av uka var jeg lei meg og fortvila, kjente på innestengthet og en slags sorg over ikke å kunne bruke marka slik jeg ellers hadde gjort, har gjort så ofte. Jeg gråt og fikk klem og vi tok buss til Grünerløkka og spiste burger på Illegal burger, den lukta grill og vi satt der på fortauet i sola igjen (det var sjukt mye sol) med musikken og stemningen og det var Oslo og det kunne ha vært et helt annet sted òg, et kvartal i en fjern stor by. Vi gikk derfra og til St.Hanshaugen, drakk milkshake på veien, gikk til Sagene og tok bussen hjem og det var godt å være så i Oslo, i gamle trakter om enn fra en annen vinkel – bygatene gav raust med innblikk i hvor kronglete det er å komme seg rundt med rullestol og varmt var det òg og jeg kjente på det skikkelig kjipe sånn her og der og det gikk bra og jeg håper at jeg neste gang kan gå rundt sjæl, sprette opp trinna i en gammel blåtrikk og feire utsikt og alt det andre på toppen av haugen. Vi spiste sjukt digg mat og dessert på restaurant (jeg lagde lyder og jeg kommer ikke over isen), vi ruslet i Frognerparken og det var tjeld der òg og jeg kjente glimt av lengsel etter nord. Vi bestilte rause mengder med sushi hjem, vi spiste fredagstacoen jeg har savna så masse og vi grilla og vi så på fotball-EM-finalen, spilte Rummy og kort og vi var sammen igjen, da. Og som om ikke alt det her var nok så fikk jeg òg truffet andre folk, nære folk jeg har savna og som kom til meg der på Kjelsås, plutselig satt vi der i hagen med vannmelon eller vi lå under epletreet og jeg klarte ikke helt å tro da at jeg snart skulle reise til langt unna igjen; alt ved det der føltes sjukt selvfølgelig.

Jeg hadde vært en såvidt drøy uke i Oslo da broren min hentet meg. Vi kjørte til Halden og til huset han deler med gjengen sin og det var varmt og vi ble enige om grilling på uteplassen, mamma og pappa kom og kvelden kom og den ble fin, den, og jeg ble full av følelser og det ble formiddag neste dag og onkel kom på kaffe. Broren min og jeg kjørte tur, vi kjøpte sjømat til kvelden og vi kjørte tur i gamle trakter og følelsene og minnene, det ble for mye for meg og jeg trengte space, søkte tilflukt i hagen i noen timer. Vi fikk prata og det ble fint og vi spiste reker og ikke minst krabbeskjell og det ble seint der ute under pledda og fint.

På lørdagen skulle jeg hjem til Tromsø, jeg hadde flybillett og det var sol. Det var sjukt varmt i Halden og kaldt i Tromsø og et par timer før avreise til Gardermoen hadde jeg spontant, med en facebookpost og litt flaks, orga fem dager til der nede. Ble invitert med på hyttetur fra mandagen og i mellomtiden lånte jeg huset på Kjelsås, det stod tomt og jeg kosa meg, spiste kveldsmat i solnedgangen og på søndag plukka jeg markjordbær og rips og rabarbra fra hagen. Jeg fikk med meg årets siste Tour de France-sending og den var rørende og artig og jeg kosa meg og jeg kokte rabarbrasuppegrøt og ripsgrøtsyltetøy (tok Maizenamengden litt på slump og slump funker jo bare når man vet hva man driver med) og det ble godt da, jeg sov og ble henta og vi kjørte bil og bittelitt båt til hytta i Iddefjorden, altså til Halden-ish igjen.

Vi hadde med corgihunden Xi, hun søta seg i redningsvesten og jeg snakket i telefonen med psykologen jeg egentlig skulle møtt på Åsgård og vi spiste sen lunsj på brygga og laks til middag på veranda. Det var vakkert der og trygt og ingen grunn til noen form for stress og jeg kosa meg og jeg kosa meg spesielt på stranda og spesielt i vannet òg og vi spiste lunsj på stranda og burger med fetaostkrem til middag på veranda. Rabarbrasuppegrøt med vaniljesaus til dessert og igjen med maten, det var så mye god mat disse ukene, haha, og hva spiste vi til lunsj, lurer du kanskje på?

La meg bruke noen linjer på å presentere for dere purka (bakverk) og dens historie :

«Ei purke er et bakverk med lokal tilhørighet til Halden-distriktet. Purka er et søtet flatt hvetebrød med hull i midten, på samme måten som svenske brød og knekkebrød. I Halden har purker blitt bakt i minst 80 år, og ideen kan ha kommet med svenske arbeidere, som i mange årtier hadde arbeidet i Norge, i steinbrudd og steinhuggerier, og i sagbruk og industrier i Halden og Tistedal.

Opprinnelig var purka en grovere gjærbakst, det var både sammalt hvete og rugmel i deigen, og en liten porsjon sirup. Ei purke var vanligvis stor nok til å utgjøre et brødmåltid alene, etterhvert har dagens purker blitt mindre, og med mindre grovt mel. Til gjengjeld har noen bakere innført en enda grovere variant av den opprinnelige purka, nå under navnet «råne».» (kilde er wikipedia).

Wikipedia kan òg fortelle at man i Arendal og Grimstad bruker navnet purke eller porke om et stort skolebrød, men det er altså ikke det Haldenpurka er; Haldenpurka er sjukt mye bedre og den finnes bare der, tror jeg, og jeg spiste fire purker i løpet av hytteturen og alle smakte åsåmt, shiit, jeg hadde glemt purka og takk til reisefølget som til og med jobba hardt for å skaffe til oss, purka er sjukt populær. Mhm.

Purka.

Etter to netters hyttetur bar det til Asker med roadtrip. Vi spiste indisk til middag, jeg hadde ikke min beste dag og var lei meg og trakk meg inn i meg selv, søkte tilflukt på gresset igjen og etter hvert fikk jeg brukt orda mine igjen og det gikk bra det òg og jeg sovna greit i et rom som om fra Mummidalen.

På torsdag hadde jeg flybillett igjen og vi kjørte til Oslo S. Der òg hadde jeg bestilt assistanse. En vekterdame hjalp meg til riktig perrong, Flytogpersonalet løfta det som da hadde blitt en altfor tung sekk inn på toget og ut av toget og holdt av sete til meg og null grunn til stress. Jeg ble imidlertid stressa da jeg først på kafeen ved gaten sjekka boardingkortet og fant at Norwegian hadde tildelt meg sete 22C. For en sjukt lang(som) og stressende gåtur fra flydøra med folk som skal forbi og fly som skal lette i tide og alt det der og jeg gjorde mitt for å fikse det og dama ved boardingen gjorde sitt og på flyet sørga de for vindusplass slik at jeg slapp å reise meg for andre. Plutselig var jeg hjemme, Tromsø var grå og våt og plantene mine var perfekte, takk til plantepassere.

Jeg er hjemme og sjukt glad for turen og det den ga. Beina gjorde det til en ekstra utfordring og til en annerledes tur, men jeg er jo den samme og folka òg og Oslo ikke minst, og ikke minst har jeg lært og erfart skikkelig viktige ting, ting som hjelper meg med å bygge trygghet. Trygghet er liksom greia om dagen og nysgjerrighet er òg det og jeg ser frem til august, til psykomotorikertimer og ny behandler og antakelig jobb igjen, forhåpentligvis uteliv, sommerdager med folk, fremgang og framtidsplaner. Oslo er åsåm og Tromsø ennå så uoppdaga for meg, jeg må bli her og se hva som skjer og for å sitere Marie (supermarie.net):

«Alt kan faen meg skje.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s