kropp og sinn, og sånn

Livet snubler seg avgårde og jeg har vært hjemme i drøyt to uker etter tre måneders innleggelse og det går helt passe, det kunne definitivt gått verre og noen av dagene har sjukt fine timer i seg. Eksempelvis i går, da jeg våga meg ut på restaurant med kolleger; noen av dem har jeg ikke sett på månedsvis og noen av dem har jeg aldri sett og jeg var selvfølgelig ambivalent i forkant, jeg koste meg skikkelig masse. På torsdag forsøkte ei venninne å lære meg å brette sommerruller, jeg faila etthundreprosent og mangla fullstendig rispapirskill. Fikk spist mer enn nok likavæl og man kan ikke være god på alt og jeg kan mislykkes med sommerrullrulling ofte, jeg, det smakte sjukt godt som mislykka òg. Og St.Hansaften, den ble plutselig strand og grilling, lukt av saltvann og selskap av tre. Helt midtsommer og varmt-ish i nord og jeg var sjukt fornøyd som vi ser av gliset. Never mind at jeg brukte 35 eller 40 minutter på en distanse de andre brukte ett eller to på, det er sånn det er om dagen og jeg hater det og jeg går i alle fall og står i det så godt jeg kan og beina kommer seg igjen.

Lammelsene i beina er funksjonelle og ikke sånn «skade i nervesystemet»-lammelser og de er midlertidige, det sier de berømte alle og jeg er jo smart og stoler på dem, bortsett fra i glimt innimellom der jeg tenker at ingen jo kan vite sikkert, at også alle kan ta feil, og glimta er òg midlertidige og det er ikke farlig, det her. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke alltid og det jeg tenker da er at det går bra, uansett.

Det hadde gått betydelig dårligere uten folka; de profesjonelle folka og folka som er venner, bekjente, kolleger. Jeg var barn en gang og jeg gjemte meg alltid bort eller låste meg alltid inne når jeg var syk eller redd eller lei meg og som voksen fortsatte jeg på liknende vis og sakte og gradvis har det endret seg. Denne siste perioden har tvunget meg ganske mye til å ta imot og til å spørre og det òg går bra. Ja takk til å bli hentet, kjørt, til vanning av planter, til en arm å holde i, til middag og luftetur. Jeg velger å tåle å la folk vente på meg. Jeg er mest redd for alene og ensom og isolert, og ja takk og tror du at du har tid til å hjelpe meg med … ? er ikke ingenting for meg, men det gjør sjukt stor forskjell. Jeg vil jo møte folk og jeg vil gjøre ting, være ute og være der for andre òg. Her om dagen gikk jeg de mange minuttene fra en kinosal til en bil, med utsikt til Ishavskatedralen og fjell og til hun i bilen og jeg tenkte plutselig, Jeg bor faktisk her nå, i Tromsø, og jeg er ikke alene her, jeg kjente på tilhørighet og hjemmefølelse og på glimt av trygghet og trygghet er stikkord for tiden, vi jobber for det og jeg kan føle meg trygg innimellom og det står på veggen òg, «Du er trygg», står det, slik at jeg ser det hele tiden og tid er òg stikkord, i Tromsø tror jeg.

Og så har vi de fremmede forbipasserende folka som plutselig tilbyr hjelp ut av drosjen eller opp trappa; jeg smiler og takker og avslår og inni meg blir jeg stresset, mindre nå enn i starten for det er jo godt ment, som man sier. At jeg føler meg stusselig og synes det er vanskelig å være synlig betyr ikke at folk ser noe annet en ei dame med krykker som går dårlig og hvem vet, plutselig trenger jeg den hjelpa de tilbyr meg. Jeg har ennå ikke spurt noen om hvordan de ser for seg å hjelpe meg opp trappa; jeg har hatt lyst til å spørre en gang eller fem, dere vet, når stress slår inn og kjeften blir sånn frekk, men så har jeg virkelig òg erfart de siste månedene hva det kan gjøre av forskjell bare å ha noen der sammen med meg. Alene vs med andre, til og med fremmede folk i trappa, «Takk, jeg klarer det, men jeg er skikkelig sliten, kanskje kunne du ha gått sammen med meg opp?». Jeg kan se det for meg.

Ellers går tiden sjukt fort, det er kanskje fordi mange ting går sjukt treigt og jeg prøver å ta vare på meg, gjøre ting som føles OK. Genseren, dere vet, den er ikke ferdig og jeg har ennå håp for den, jeg trenger bare hjelp med den, igjen. Det er kort tid siden sist gang jeg fikk hjelp og da jeg skulle fortsette uten hjelp gikk det straks dårlig, igjen. Nå ligger den der trygt bevart i posen sin og venter på en rett vedkommende og imidlertid er det ikke helt håpløst for meg å strikke. Under innleggelsen og mens genseren trengte hjelp bestilte jeg to strikkepakker fra We are knitters; mye dyrt men òg mye åsåmt garn og sjukt kule plagg og dessuten faktisk nybegynnervennlige oppskrifter (se og lær, alle strikkeoppskriftprodusenter). Cardiganen ble ferdig og den ble som den skulle-ish, den passer og den har ikke raknet og den er varm og myk og fargene passer i grunnen ikke til Nike-skoa jeg bruker, slik at nye sko er underveis. Tanktoppen er under produksjon og ser foreløpig svært lovende ut og mens cardiganen var på nivå «ekstremt lett» eller liknende er tanktoppen på middels nivå slik at mye kan gå galt. Og fortsettelse følger så klart, bare hyggelig.

Jeg hører på musikk mens jeg gjør ting som tar sjukt lang tid og jeg prøver å få inn noen nye impulser, hovedsakelig derfor fant jeg frem Karpe, har aldri hørt på Karpe før og er sjukt betatt av Karpe nå, ble akutt sjukt betatt da jeg så musikkdokumentaren Adjø Montebello (ligger på NRK), den er et helt lite kunstverk. Karpe skriver tekster med så gøy og genial språkbruk at jeg ikke kan bli lei og jeg ble sjukt glad da jeg skjønte at Tv2Play faktisk har lagt ut alle 15 sesongene av E.R.. Shit for et gjensyn. Jeg forsøker å lokke frem mine akademiske hjerneceller og det er stas for første gang å ha navnet mitt på helt ekte forskningsartikler om personlighetsforstyrrelser, korona og behandling, skrevet av en gjeng jeg liker svært godt. Min egen artikkel er for øvrig litt som genseren, det tar tid og blir bra til slutt og jeg klarer det, den òg er plutselig ute i verden, og apropos verden: Oslo. Sommeren jeg hadde sett for meg var en med vandring i fjella, bading i alle vanna, solo roadtrips rundt omkring, det er vanskelig å se det for seg nå. Heldigvis er det lenge til snøen og ting kan skje, kanskje rekker jeg det litt, kanskje ikke, derfor må jeg jo bli her til nye sjanser og også derfor har jeg billett til Oslo i juli. Jeg savner folka og enkelte firbeinte individer sjukt masse og jeg savner Oslo òg og jeg gleder meg sånn til dagene der, med venner og hund, hage, is på Aker brygge så klart og kaffe på St.Hanshaugen og trikken og oslolufta og memorytrippene og det blir vanskelig å gå i marka og det går bra, vi drar til marka uansett og finner et vann med grusvei rundt og triller rullestol, det er vanskelig og verdt det.

Det er for en periode bare, det går over, kroppen blir bra igjen. Kroppen skriker til meg at jeg ikke kan fortsette slik jeg har gjort og jeg skriker inni meg sjæl fordi jeg er så ufattelig lei av å være redd. Så vi jobber med det, da, vi og jeg, med all redselen min. Det er jo ikke farlig nå, jeg er trygg nå. Og jeg er hjemme og det går sånn passe og til uka venter en liten reinnleggelse, uka etter venter Oslo og akkurat nå venter jeg på å bli henta til burger og film. Det er livet det her òg og jeg er voksen og trygg og i Tromsø og det går jo bra, uansett.

And on that note, best mulig sommer, dere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s