Sjela og kroppen seks måneder inn

Det nærmer seg seks måneder siden jeg sendte flyttelasset avgårde i en svær trailer, campa med soveposen i tom stue og nest siste dag i Oslo var dagen jeg fikk et siste push (mot Tromsø, ut i livet) fra psykiater P. Han fikk takk og kort og kaktus. Jeg skura meg ut og leverte nøkler, jeg sov hos en venn og vi fløy til Tromsø sammen og campa med soveposene i tom stue. Flyttelasset kom og vi kunne sove i seng og sånn bortsett fra at et flyttelass hadde kommet var vi begge som turister og sola var der òg og noen ny start var det ikke. Det meste annet var imidlertid nytt. Hun dro og jeg ble her, helt etter planen.

Det eneste jeg visste sikkert da jeg dro hit var at jeg skulle jobbe på rusklinikken og bo i en leilighet tilhørende sykehuset, og slik kan vi forsåvidt si at ting har gått etter planen. Jeg har møtt folk her oppe, fått kolleger og bekjente, nesten venner. Jeg er ikke så god på snø og savner markalivet, men har vært ute likevel og det er sjukt vakkert her og en gang til sommeren er fjellet snøfritt òg. Jeg får testet svømming og klatring og ski, dere vet, og dere vet genseren, om genseren kan jeg si at det gjenstår cirka ti centimeter på det siste ermet før alt skal raglanfelles sammen og alt kan rakne. Og vi vet, korona er kjip.

Livet skjer, som man sier, og jeg er innlagt på psykiatrisk døgnpost i Tromsø. Kom hit torsdag etter å ha vært ni dager på nevrologen og det er ingenting farlig som skjer, det er bare vanskelig og skremmende og rart, og det er vanskelig og litt rart å skrive om òg og hele historien får komme senere. Psyken har slått ut (i) kroppen. Kroppen er betydelig bedre nå enn hva den var for halvannen uke siden og for en uke siden og så er det et stykke igjen. Vanligvis går jeg en mil og mer om dagen og nå er korridoren slitsom, trappa en utfordring og ut av senga kommer jeg ikke uten å hjelpe beina med armene. Alt tar evigheter og helst vil jeg bare hvile og hjem nå var egentlig ingen løsning og det blir bra igjen, det her, med tida og folk til å hjelpe.

Det blir bra igjen og jeg har lært at funksjonell svikt ikke er noe helt uvanlig, og jeg har lært at Nevro-Hud-Revma-posten på UNN er et sted hvor det jobber helt åsåmme folk – jeg følte meg sjukt godt møtt og ivaretatt av teamet mitt der, og, skal sies, av to sjukepleierstudenter som òg fullstendig naila det. Det der fortjener en helt egen bloggpost og den kommer, den, sånn når jeg har fått ting littegrann mer på avstand. Jeg har lært at jeg er i stand til å slippe folk innpå og la dem være til stede hos meg og hjelpe meg når jeg er og føler meg helt sjukt sårbar og naken og i oppløsning, og jeg har erfart at det finnes mennesker som tåler og fikser å være der også da. Jeg har fått bekreftet at jeg har kommet sjukt langt. Og så er det, sånn på bakgrunn av hele tilstanden her akkurat nå, lov å anta at et eller annet viktig gjenstår å ta tak i.

Jeg har ikke hatt det noe bra de siste månedene. Jeg har hatt bra dager og timer og jeg har kjent mer og mer på regelrett desperasjon. Har klamret meg til noen ting og forsøkt å tillegge dem betydning nok, uten annet enn skinnhell (jo, det burde ha vært et ord). Jobb betyr mye og er i seg selv ikke nok og jeg sitter med ujevne mellomrom her eller der og lurer på hva livet mitt skal være. Det var noen moments der på nevrologen vi lett kunne kalle en bunn, bare, «Jeg tror det her er bunnen, Mona» og jeg gråt og måtte le, «Dette kommer til å gå bra» og jeg må velge å stole på det. Noen ny start er dette ikke, og nye ting må skje.

Om lengsel skriver Janicke Langford på instakontoen stjernekast, «Når kroppen din ikke kan være der den helst vil være og sjelen din prøver å dra allikevel» og er det kanskje lengsel som skjer i meg (òg)? Ikke av typen hjem, tror jeg. Jeg savner venner og hund og Oslo og Oslomarka, og vil ikke tilbake (en)nå. Ordboka lister i tillegg dødslengsel (Nei, om noe er det livslengsel) og frihetslengsel.

Akkurat nå kommer jeg meg ikke langt på egenhånd og kjenner meg forsiktig og forbigående fanget. Frihetslengsel i et større perspektiv? Da handler det om lengsel etter mer frihet fra frykt og skam, i den ene eller andre rekkefølgen. Frykt og skam legger helt sjuke dempere på livet og sjela mi er dritlei og stakkars kroppen òg.

Det er lørdag kveld på Åsgård. Jeg har vært i elendig form hele dagen og ble ordentlig redd og det gikk bra, skjær i sjøen bare og det fortsetter fremover og kroppen er som i går. Det går bra og jeg har sjokolade og jeg lærte nylig et nytt ord på f som like fullt hadde passet inn her i kursivert caps lock, for å si det sånn, og jeg er for trøtt nå til å finne på en vettug avrunding.

Tromsølivet fortsetter og bloggen òg, og takk og takk for alle tilbakemeldinger på forrige innlegg om selvskading. Håper dere har det ålreit ❤️

13 kommentarer om “Sjela og kroppen seks måneder inn

  1. Ei stjerna e det du e! Takk for at æ får fortsette å følge dæ ❤

    Ps. Ser fram til at det ordet på f får sin tilmålte plass i både kursiv og caps lock (som sæ hør og bør).

      1. Asså, koffer kommentere bare én gang når man kan kommentere to gang! Det blei lok første gang, derav min nær identiske kommentar nummer to. Hendigt!

  2. Ei stjerna e det du e! Takk for at æ får fortsette å følge dæ ❤

    PS. Ser fram til at det nye ordet på f får sin moment to shine i både caps lock og kursiv.

    1. Åhshiit, duu, det her, de orda her fra deg, det er dagens.❤️ Takk! Og takk for at du vil fortsette å følge mæ.

      Ordet på f skal få sin plass, jeg lover! Det må bare grow to be a part of me litt mer først! 😉

      1. Hoho, CANNOT wait! 😎
        Keep up the hard (men også viktige) work, lillemus. Vi e mange som tenke på dæ!

        Sitere litt meir Stjernekast til dæ:
        Når du tror at
        du er knekt,
        og jeg veit at
        du bare er litt
        bøyd akkurat nå.

      2. Asså, jeg er bare litt bøyd 😅💛

        Og du vet når man er trist og tenker at folk er helt borte og så er de visst tross alt ikke heelt borte og man blir mindre trist? 😇

        Setter sjukt pris på tankene! Hils hun på T fra meg!

    1. Asså, dere❤️ Utrolig koselig at dere har vært innom og lest. Tenker på dere ofte, ble jo sjukt imponert og glad og rørt, dere vet. Dere òg er rå (!), masse lykke til videre med alt sammen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s