1.mars og Verdensdagen mot selvskading


Hvorfor gå løs på seg selv med kniv og barberblader? Jeg gjorde det i mange år, og det var meningsløst og ikke. Livet ble ikke mindre vondt eller mindre realitet av at jeg skadet meg selv, og selvfølelsen tok seg ikke opp med antall sting, for å si det sånn. Tomheten inni meg kom tilbake etter hvert som den fysiske smerten avtok og etter hvert som påfyllet omsorgen på legevakten hadde gitt meg, var brukt opp. Kort oppsummert: Jeg fikk det ikke noe bedre av å skade meg selv, sånn i den store sammenhengen, og den store sammenhengen kan være sjukt mye å skulle forholde seg til.

Selvskadingens mening og funksjon.
Selvskading kan ha mange meninger og funksjoner, for den enkelte og fra person til person. Nederst i teksten linker jeg til noen artikler og nevner noen bøker jeg anbefale å lese for dere som ønsker å vite mer. Jeg skal forsøke å sette noen ord på hva selvskadingen har vært og gjort for meg. Det blir ikke uttømmende, og husk på mens du leser at dette er min historie. Mine grunner for å skade meg selv vil ikke være akkurat de samme som for andre, selv om vi vet at det også er mange fellestrekk. Enkelt kan vi si at det i hovedsak handler om en smertefull, uutholdelig indre tilstand man forsøker å regulere og/eller uttrykke. Imidlertid er det viktig å være nysgjerrig på hva selvskadingen er og gjør for den enkelte. Jeg deler min historie for å illustrere hva det kan handle om og hvordan det på et eller annet vis alltid vil eksistere en form for logikk og mening i det som sett utenfra først og fremst kan virke destruktivt og hensiktsløst.

Noe som bare var mitt. Jeg begynte å skade meg da jeg var 17 år. Da hadde jeg allerede en spiseforstyrrelse, jeg spiste og kastet opp flere ganger om dagen. Jeg la på meg en del kilo. For meg som følte meg stygg fra før av, hjalp dette ikke. Jeg hadde mistet den anorektiske kontrollen jeg hadde hatt og tynnheten jeg hadde slitt så hardt for. Livet kjentes skummelt og ukontrollerbart, slik det alltid hadde gjort. Å bli tynn, og nå å spise og kaste opp, var forsøk på å håndtere (få pause fra, kontrollere) alt det vonde jeg hadde inni meg, som jeg ikke visste hva var, ikke hadde ord for og aldri hadde snakket om. Selvskadingen begynte med forsiktig risping i låret. Alle kunne jo se at jeg hadde «mistet kontrollen og blitt tjukk», jeg trengte noe som var bare mitt, noe ingen visste om og som jeg kunne ha kontroll på selv. Det var dessuten mye distraksjon i den fysiske smerten.

Noen som skader seg, oppgir at de ikke kjenner smerte mens de holder på. Det gjelder kanskje spesielt dem som er i en dissosiativ tilstand når de skader seg. For andre er den fysiske smerten nettopp det de søker; da kjenner man på denne smerten heller enn på hvordan man har det inni seg.

Å få kontakt med meg selv. Store deler av livet mitt har jeg følt meg helt tom på innsiden. Som om uten kjerne, uten innhold, uten noen klar opplevelse av hvem jeg er. Delvis henger det sammen med at jeg har kjent så lite følelser. Da jeg var barn, var jeg mye redd og usikker. Jeg skammet meg og jeg trodde at alle mennesker så ned på meg. Så jo, jeg kjente jo på noe, men det var mer som en kronisk tilstand av usikkerhet og skam, ikke som følelser. Jeg kjente ikke på følelser som sinne og glede og tristhet og lyst, det var ikke noe slikt vanlig følelsesliv i meg. Dette fortsatte inn i ungdomsårene og voksen alder og slikt endrer seg ikke nødvendigvis av seg selv. Tvert i mot kan det bli mer av det samme.

Etter hvert skjønte jeg at tomhetsfølelsen (som innimellom har vært ekstra intens, spesielt når jeg har vært mye alene) ofte var det som foranlediget selvskading. Tomhet er å ikke vite hvordan jeg har har det eller hva jeg trenger (følelser er jo et signal til oss om nettopp hvordan vi har det og hva vi har behov for. Når følelsene mangler, er det vanskelig å orientere seg). Jeg var nummen og urolig og rastløs på én gang og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Å kutte meg var en måte å opprette kontakt med meg selv på, å kjenne at jeg var der, å kjenne noe. Det gjorde vondt, blodet var varmt, jeg kunne kjenne og se at ikke alt bare var tomt og svart. Å kutte meg gav meg en ro, og jeg kunne slappe av. Denne roen varte i alle fall i noen timer, ofte i et par dager. Ja, takk, den store sammenhengen kan være sjukt mye å skulle forholde seg til.

Beskyttelse/ Å få tak i meg selv. Etter kuttingen fikk jeg ro. En slags trygghet? Det er ikke se lett å forstå alle hvorfor’ene. Hvorfor ro og trygghet av smerte og kutt i huden – hvordan henger det sammen? Jeg kjente meg beskyttet når jeg nylig hadde skadet meg. Som om verden gikk mindre inn på meg, fikk mindre makt over meg. Som om samme hva dritt som skjer, samme hva jeg mislykkes med eller samme hva verden tenker om meg, jeg har i alle fall dette. Og kanskje mer: Jeg kom i kontakt med noe inni meg, en følelse, noe av alt det som faktisk er der (jeg har jo aldri vært helt tom, jeg har bare vært så utilgjengelig for meg), og dermed hadde jeg meg selv mer etterpå. Med mer av meg selv tåler jeg verden bedre. Etter hvert forstår jeg de ytre skadene og dette synlige som en slags validering av indre tilstander, som en slags speiling – speiling i egen hud og kropp i stedet for i et annet menneske sitt ansikt, i mangel av et annet menneske sitt ansikt. Jeg ble litt mer meg selv for en liten stund.

Ikke alltid mye følelser. Apropos tomhet. Jeg gikk til en psykolog en gang som forklarte meg gang på gang at det å skade seg er noe man gjør når man kjenner på mye følelser, ofte sterke og negative følelser. «OK», tenkte jeg, «slik er det ikke for meg…». Jeg kjente jo nesten ingenting, jeg kjente meg tom eller ante ikke hva jeg kjente og sterkt eller mye var det i alle fall ikke. Dette er mange år siden, og jeg klarte ikke å si det til henne, ble bare sittende der ganske taus hver gang, tenkte at jeg skadet meg av feil årsak, at det ikke var ordentlig selvskading jeg drev med, at verken hun eller noen kunne hjelpe meg siden jeg gjorde det feil og ingen kunne skjønne det. At dersom jeg sa noe om det, så ville jeg kunne såre henne, påføre henne ubehag. I dag kunne jeg enkelt ha sagt at «Du, det er nok ikke helt sånn for meg, jeg kjenner jo ikke så mye følelser, det handler om noe annet, kan vi snakke om det?» og hun hadde tålt det fint og vi kunne snakket om det. Men ikke da. Dette illustrerer hvor viktig det er å være interessert i og å vise interesse for hvert enkelt menneske og dette mennesket sin egen opplevelse av selvskading. Vær ikke bastant, ikke skråsikker. Vær nysgjerrig og utforskende.

Det var heller ikke én grunn til at jeg skadet meg, det kunne variere  fra gang til gang, og det har endret seg litt med årene. Eksempelvis var det i starten noe som var bare mitt og hemmelig og ikke noe som handlet om noen andre, og derfor viktig for meg; det var så lite annet ved livet mitt som bare var mitt. Etter hvert har selvskadingen handlet mer om å oppsøke denne roen og tryggheten inni meg selv.

Det handler ikke om oppmerksomhet. En myte knyttet til selvskading, er at de som skader seg, gjør det for å få oppmerksomhet. Eller for å manipulere. I min naivitet – eller fordi jeg selv og mange av de menneskene jeg omgir meg med til daglig, vet bedre – tenker jeg fort at behovet for å snakke om selvskading for folkeopplysningen sin del, ikke er så stort lenger. Folk vet, tenker jeg. Folk har skjønt det nå. Mange har skjønt, og vi har ennå en vei å gå. Det er bare å gjenta: Selvskading handler ikke om å ønske seg oppmerksomhet, ikke om å forsøke å manipulere noen. For ryddighetens skyld: Det vil finnes noen unntak her òg, som med det meste. Men det handler mest om en rekke andre ting.

Selvskading bør forstås som uttrykk for en dyp indre smerte og for at vedkommende som skader seg, mangler andre og mer hensiktsmessige og selvivaretakende måter å regulere og gi uttrykk for indre tilstander på.

Et språk når ordene mangler. Selvskading er uttrykk. Selvskading fungerer også som et språk. Det er et ordløst språk, og et ekstremt fattig språk, men likevel. Der ordene mangler, kan kroppen kommunisere noe. Jeg vet det godt.

Utallige kvelder satt jeg hjemme alene med så mye uro inni meg at jeg helt bokstavelig talt lurte på om jeg ville komme meg gjennom det; noen ganger tenkte jeg at jeg kom til å dø av det, at kroppen ville gi opp og gi meg et hjerteinfarkt. Andre ganger tenkte jeg at slik alt kjentes da, helt tomt og meningsløst, ville vare for alltid, at jeg aldri kom til å kjenne på noe fint igjen. Jeg skadet meg. Noen ganger når jeg kom på legevakten etterpå, sa de at jeg gjerne kunne ringe eller komme før jeg skadet meg, sånn at jeg kanskje kunne slippe å skade meg, snakke om det som var vanskelig i stedet, eller ikke snakke om jeg ikke klarte det, bare komme, være der. Jeg tvilte ikke egentlig på at de mente det, men det var så vanskelig likevel. Jeg tenkte at jeg jo måtte klare å si noe dersom jeg skulle komme, var redd for å bli spurt om hvorfor jeg kom, var redd for å bli avvist, redd for å bli møtt godt og med omsorg for hvordan tar man imot det, redd for å kjenne meg som en byrde, redd for skammen som kunne komme etterpå. Og så videre, det er mye å tenke på. Et kutt er noe veldig konkret, «jeg har det vondt, se her», et dypt kutt trenger å bli sydd, «dere kan ikke avvise meg og hvis dere gjør det, er det dårlig helsehjelp» (som en avvisning jo selvfølgelig ville ha vært uansett, med eller uten kutt involvert). Et kutt er noe konkret – og gir en helt konkret grunn til å komme. Med andre ord: Selvskadingen muliggjorde å be om hjelp. Det var ikke oppmerksomhet jeg søkte, jeg søkte hjelp og omsorg, som jeg trengte, og jeg ba om det på den eneste måten jeg klarte å be om det på. Jeg satt ikke hjemme og tenkte at jeg skulle kutte meg for å kunne dra på legevakten og få oppmerksomhet. Jeg satt hjemme og hadde det vondt og det jeg egentlig trengte, var andre mennesker. Det hadde jeg ikke, jeg hadde ingen å snakke med – og hva skulle jeg ha sagt?

For å sette det litt på spissen, så tenker jeg at det noen ganger var bedre for meg å dra på legevakten og få sydd masse sting, enn å bli sittende alene og ensom hjemme i leiligheten. Det var en måte å søke kontakt heller enn ensomhet på, og noen kunne gi meg respons og en opplevelse av å være verdt å hjelpe. Smerten min kom til uttrykk, den ble delt med noen. Alle mennesker har behov for å bli sett og tatt på alvor, og for noen er behovet kanskje ekstra stort fordi det har vært så lite av det tidligere i livet. Det skulle ikke så mye til, heller. Det var godt at noen på legevakten spurte om det var noe jeg ville snakke om, selv om jeg stort sett sa nei, og det var godt at legen forsikret seg om at bedøvelsen fungerte som den skulle, at han satte mer dersom det ikke var nok.

Selvskading var på et tidspunkt det eneste språket jeg hadde, den eneste måten å formidle noe til noen på. Det tvang meg på et vis til å slippe andre inn. Jeg mistet evnen til å slippe mennesker inn da jeg var veldig liten. Det sier noe om at noe har gått skikkelig galt et sted på veien, og at det vil ta tid å reparere. Jeg trengte så veldig å få nye og korrigerende erfaringer, og jeg trengte mange av dem.

En mulighet for å ta vare på meg selv. Relatert til behovet for omsorg fra andre er behovet for å kunne gi seg selv omsorg. Selvskadingen var en kommunikasjon til andre, men også til meg selv. Du har det vondt nå, bare se, kjenn etter, det er ikke lett nå, du får lov til å ta det litt pent, det er greit å slappe av i dag. Å tillate meg litt slækk, å akseptere at jeg ikke alltid orket, har vært kjempevanskelig – og lettere etter selvskadingsepisoder. Selvkritikeren dempet seg. I disse korte periodene, på timer eller høyst et par dager, kunne jeg tillate meg å gjøre hyggelige ting som jeg satte pris på og som jeg ellers tenkte at jeg ikke fortjente eller ville ha kastet bort tid ved å drive med.

Hvorfor ikke bare snakke om det i stedet for? En gang hadde jeg en samtale med noen om det jeg har skrevet om her. Han spurte, jeg forklarte, og så sa han, omtrentlig gjengitt: «Du, sorry, men jeg skjønner ikke. Da du var liten hadde du ingen å snakke med, det skjønner jeg. Men du har vært voksen i mange år, og fått hjelp. Og da kunne du jo ha snakket om ting. Jeg vet du gjør det nå, men jeg skjønner ikke hvorfor du ikke gjorde det før. Hvorfor fortsatte du å kutte deg?»

Der og da ble jeg oppgitt eller liknende. I etterkant er jeg glad for at han sa det han sa; kanskje lurer flere på det samme. For kanskje (jeg vet ikke, altså) kan dette være med på å forklare hvorfor myten om oppmerksomhet og påvirkning sitter så godt. Kanskje er det slik at noen tenker at selvskadingen er ett av alternativene man har å velge mellom, at man velger dette litt umodne og primitive, og at man i stedet kan velge å sette seg ned og snakke, når noen å snakke med er blitt tilgjengelig.

Det er ikke nødvendigvis slik, ikke for noen av oss. Da jeg var 16 og begynte i terapi hadde jeg knapt ord for meg og mitt. Jeg visste ikke hva jeg følte og jeg svarte ikke «vet ikke» hele tiden for å være vanskelig. Det var tomt eller klump i magen eller jeg visste ikke hva det jeg kjente på, het. Det er ikke lenge siden jeg satt i terapirommet og sa, fullstendig oppriktig, at jeg ikke helt visste hva jeg følte. Fremdeles kan jeg lure på om det er OK å føle det jeg føler. Jeg vet med hodet at alle følelser er lov og at alle følelser er der av en grunn. Dersom jeg kjenner meg sint eller redd eller trist, så er det en grunn til at jeg kjenner det slik, og det spiller ingen rolle om andre hadde kjent det samme i liknende situasjon, det er det jeg føler, som er viktig. En viktig forskjell fra tidligere var at jeg etter hvert kunne si noe til behandleren min om hva som skjedde – «Jeg merker det blir vanskelig å snakke om det fordi jeg er usikker på om det er greit å ha det sånn. Om det er «normalt», liksom, eller jeg er redd for hva du skal tenke». Etter hvert er jeg blitt bevisst hva som skjer og kan si noe om det og vi kan ta det derfra, og det hjelper så sjukt mye å kunne ta det derfra.

Det har tatt lang tid å bygge opp språk for alt dette. Det er ikke nødvendigvis sånn at man bare, i stedet for å kutte seg, kan sette seg ned og snakke om, selv om mennesker har dukket opp. Målet er å komme dit, men det er mye å lære på veien.

Å klare å gjenkjenne og tåle og regulere egne følelser – den evnen er ikke noe vi er født med. Vi må lære det, vi er ment å lære det når vi er barn, av de voksne som er rundt. Når det ikke skjer, kan det skape trøbbel på ulike vis – og mange av oss som ikke lærte det som barn, er nødt til å lære det som voksne. Og det tar tid, kortere for noen, lenger for andre. Jeg kunne ikke velge for syv år siden å sette meg ned og snakke i stedet for å kutte meg. Jeg prøvde, selvfølgelig, men fikk det ofte ikke godt nok til til at det hjalp.

Dette ble ganske forenklet om veldig kompleks og stor tematikk. Meningen var å tydeliggjøre at selvskading noen ganger vil være det alternativet man i praksis har, enn så lenge, fordi noe annet ikke er lært eller utviklet eller tilgjengelig.

IMG_4877
Broderiet står i Villa SULT.

Hva har hjulpet meg ut av selvskadingen?
Det er så mye som er viktig. Jeg prøver meg på korte trekk.

For å begynne: Jeg tenker at dersom selvskadingen har «festet seg» og man har holdt på over litt tid eller det er mye av det og man noen ganger bare må, da er det best å be om hjelp. Man skal ikke vente og se for lenge, men be om hjelp. Det er viktig å forsøke å unngå at det utvikler seg videre.

For en del år siden holdt jeg fast på at jeg skulle slutte å skade meg når jeg fikk det bedre inni meg. Jeg så ikke selvskadingen som det egentlige problemet; problemet var hvordan jeg hadde det inni meg. Det er delvis sant, det, og veldig forståelig er det for meg at jeg tenkte sånn. Kuttingen var tross alt det jeg hadde for å få meg selv til å føle meg litt bedre. Samtidig forstod jeg etter hvert at dersom jeg skadet meg hver gang jeg ønsket å skade meg, så fikk jeg liten mulighet til å finne ut av hva det var som plaget meg. Flukten til selvskading slo liksom i hjel muligheten for å forstå mer av hva jeg følte og trengte, for å øve på andre måter å overleve, holde ut, få det bedre på. Jeg tenker det er viktig å jobbe med både å utsette og redusere (gradvis og forsiktig og med delmål underveis) selvskadingen og å jobbe med alt det som ligger til grunn for behovet for å skade seg selv.

IMG_4966
Bilde fra God Morgen Norge i 2018, sammen med Anne Kristine Bergem. Foto/collage: Sindre Nordengen.

Oppsummering av hjelpsomme faktorer. I terapien har mye vært viktig. Noen stikkord: Tid og tålmodighet. Det er ikke fort gjort. Å kjenne meg tålt har vært viktig for meg. At mine følelser er blitt tålt, men også at selvskadingen – og dermed meg –  er blitt tålt. Jeg var ikke vant med å bli tålt, og livredd for avvisningen og skammen som kunne komme. At terapeuten når jeg hadde skadet meg viste at hun eller han forstod at noe hadde vært vanskelig og ønsket at vi sammen skulle utforske og være nysgjerrige på hva som hadde skjedd – eller – for det er ikke alltid det har skjedd noe – hvordan jeg hatt det, hva jeg hadde tenkt eller følt på  – eller ikke tenkt eller følt på – i forkant. Det var nyttig å gå konkret til verks, forstod jeg etter hvert; fortelle om hele dagen, også småting, også det jeg mente var irrelevant (som lenge var det aller meste) og på den måten etter hvert se mer og mer av hvorfor jeg hadde skadet meg den kvelden – hvilken funksjon kuttingen hadde da og hva jeg egentlig hadde trengt og hvordan jeg neste gang, eller lengre frem i tid, kunne skaffe meg det. At terapeuten min var nysgjerrig og ville utforske, gjorde at jeg ble mer nysgjerrig på meg selv og mer nysgjerrig på verden. Kanskje var ikke mine konklusjoner og mine måter å tolke verden og andre mennesker på – gjerne ikke av det oppbyggende slaget – eneste mulighet eller en gang det mest riktige. Jeg fikk utvidet horisonten og det ga meg håp om at ting ikke trengte å være som de alltid hadde vært eller som jeg alltid hadde trodd at de var.

Og så er det naturligvis hjelpsomt om veien vekk fra selvskading kan handle om mer enn «kun» å slutte å skade seg. Vi kan ikke bare ta bort, må òg legge til. Aktivitet, relasjoner. Jeg skadet meg for eksempel aldri så sjelden som i perioden jeg hadde hest på fôr. Jeg jobbet som sykepleier og jeg hang med hesten og hesten gav livet gav sjukt mye mening, han var sjukt mye å leve for.

I 2021. Det er mars og jeg har lest gjennom teksten jeg først skrev for to år siden, republiserte i fjor, republiserer nå i en litt oppusset versjon. Jeg tenker at teksten er i lengste laget og helst skulle jeg ha skrevet mye mer, jeg synes forenkling er skummelt og skulle helst ha forklart mye mer og aller helst skulle jeg har skrevet teksten på nytt. Samtidig er det gyldig det som står og jeg bestemmer meg for å legge til noen linjer her på slutten.

Jeg har skrevet om at selvskadingen hjalp. Selvskadingen hjalp meg frem til den ikke lenger gjorde det og jeg skjønner nå i 2021 at selvskadingen min har bunnet både i emosjonell ustabilitet og i de mer unnvikende aspektene ved personligheten min. Selvskading var et skall og beskyttelse fordi selvskading tok tid og krefter og fokus jeg ellers kunne burde skulle brukt på livet jeg ikke orket å forholde meg til.

Min siste behandler hjalp meg med å se hvor mye selvskadingen ødela for meg; den ødela for meg like mye som andre ting ødela for meg, som tilbaketrekkingen og unnvikelsen, alenetiden, avlysningene – disse tingene jeg gjorde i et forsøk på å beskytte meg (fra livet som jeg egentlig vil leve og fra følelsene jeg egentlig vil kjenne på). Han påpekte for meg det paradoksale i mine forsøk på å beskytte meg mot det jeg antok ville skje dersom eksponerte meg for gitte situasjoner, mens jeg samtidig led (det har virkelig vært snakk om lidelse) i min unnvikelse.

Jeg tror at dette – det som står i setningen over – er noe av det aller aller viktigste noen noen gang har gjort for meg – å vise meg akkurat det. Jeg vil gjerne ta del i verden, i livet og i relasjoner. Jeg har det best sammen med andre (selv om det kan være vanskelig med andre òg) og jeg har det best når jeg gjør ting, er på jobb og er sykepleier, sover i skauen, snakker med folk og foran folk, er på Tinder-date, kaver avgårde på ski. Instinktene mine forteller meg at det er tryggest å være inne hjemme alene. Klump i magen og sjuk puls og jeg tenker på alt som kan skje, som kan gå galt, det kan gå sjukt galt og bli sjuk skam og alle ville hatt lyst til å være hjemme. Og så tenker jeg meg om, jeg har blitt så god på å tenke meg om. Jeg tenker, hvis jeg blir hjemme nå, hvordan blir det? (All erfaring tilsier at dagen blir sjukt kjip.) Kommer jeg til å ha det bra? (Ingen erfaring tilsier det.) Kommer jeg til å ønske at jeg dro på jobb / Tinder-date / kurs / [sett inn det som passer]? (Bare, ja.) Og jeg tenker, Hva ville P. ha sagt?

Svært ofte tenker jeg på hva P. ville ha sagt og den store sammenhengen ser cirka sånn her ut: Jeg har det verst når jeg ikke gjør ting og ikke får brukt meg selv. Om jeg skader meg og trekker meg unna, får jeg det vondt. Når jeg gjør ting, har jeg det bra, og stort sett går ting bra. Om ting går dårlig, så tåler jeg det òg, og jeg tåler det sjukt mye bedre enn jeg tåler unnvikelse og ensomhet.

Avslutningsvis. Under følger en liten liste over diverse man kan lese eller høre på om man vil lære mer om selvskading. Noe begynner å bli gammelt og er fortsatt relevant, og så finnes det så klart veldig mye mer der ute.

Artikler:
Skårderud, F. (2006). Skrift i hud.  rus & avhengighet, 3, 24-27.

Skårderud, F. og Sommerfeldt, B. (2009). Selvskading og spiseforstyrrelser. Tidsskrift for Den norske legeforening, 129 (9), 877-881.

Sommerfeldt, B. og Skårderud, F. (2009). Hva er selvskading? Tidsskrift for Den norske legeforening, 129 (8), 754-758.

Thorsen, G.-R. B. (2006). Selvskading og selvmord… ingen selvfølge. Suicidologi, 11 (1), 5- 9.

Bøker:
Favazza, A. (2011). Bodies under siege. Self-mutilation, Nonsuicidal Self-injury, and Body Modification in Culture and Psychiatry. 3.utg. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.

Landmark, A.F. og Stänicke, L.I. (2018). Det uforståelige barnet. Om å skape sammenheng mellom den indre og ytre verden. 2. utg. Stavanger: Hertervig Akademisk. (Kap. 12: Selvskading – når noen skader seg med vilje.)

Moe, A. og Ribe, K. (2006). Selvskadingens dynamikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Ribe, K. og Mehlum, L. (2015). Ut av selvskading. Veier til forståelse. Bergen: Fagbokforlaget.

Øverland, S. (2006). Selvskading. En praktisk tilnærming. Bergen: Fagbokforlaget.

Podcaster:
Skrift i hud. Hvordan forstå og møte selvskading? Stavanger, november 2017.

Pia og psyken. #166 om selvskading. Februar 2020.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s