Livet midt i februar

Når jeg skriver dette blogginnlegget, gjør jeg det mest fordi det er lenge siden sist. Vil ikke at bloggen skal tørke ut, vil bevare det lille arkivet, synes det er koselig å vite at folk leser, setter pris på de fine kommentarene jeg får. Når jeg skriver dette blogginnlegget gjør jeg det med én spesiell person i tankene, og jeg skriver også på grunn av ham. Han het Lars, og jeg skal ikke skrive mye om Lars, for han er ikke min person å skrive om. Noen ord kjennes likevel riktig. Vi har vært kolleger siden jeg flyttet opp hit. Forrige helg var vi på jobb sammen. Lørdagskvelden nærmet seg, Lars var ferdig med arbeidsdagen. «Jeg håper du får en hyggelig kveld», sa jeg, «vi sees i morgen». Samme kveld fikk vi vite på jobb at han plutselig var blitt veldig syk, og søndag ettermiddag fikk vi vite at det ikke hadde vært mulig å redde livet hans. Det er en av de rareste kveldene jeg har hatt på jobb noen gang, og etterpå var jeg glad for at vi i alt det fæle hadde klart å gjøre fint. Vi snakket om Lars og vi lagde  snølykter, tente lys, fant frem bilder.  Det var godt å være der på jobb med folk som kjente ham, visste hvem han var. Lars og jeg rakk å bli litt kjent og han leste bloggen min og han skrøt av måten min å skrive på og det var sjukt koselig. «Jeg skjønner at det ligger mye bak her», sa han og siktet til historien min og jeg tenker at akkurat det der, det rause og det observante, det var så Lars. På jobb var han alltid til stede, han viket aldri unna, han stilte alltid spørsmål, ville forstå og vite. Han var så mye uten å gjøre så mye ut av seg, og vi kommer til å savne ham lenge, der på jobb. Vi kommer til å savne deg lenge, Lars.

Jeg går videre og kan melde om snø, og snø, om vind og om snø. Jeg videosnakket med venner fra Oslo i dag og de satt der i verdens fineste Lillomarka i strålende sol; det var så mye sol at de knapt kunne se meg der på skjermen og jeg gleder meg til å ta igjen med midnattssola.  Det er i alle fall blitt ekstremt mye lysere her oppe, det har skjedd så mye på den fronten siden sola snek seg tilbake for en måned siden og det blir jo ikke akkurat mørkt av snøen, heller. Motivasjonen for ski har ikke vært på topp og jeg gjorde et første forsøk på skøyteski for noen uker siden og det er ikke så mye å si om det, utover at jeg var sjukt fornøyd med ikke å ha gitt opp umiddelbart.  Gang nummer to gikk det heldigvis bittelitt bedre og jeg tenker at jeg nok kommer til å klare det-ish en gang  før sommeren. Jeg henger litt i klatreveggen og jeg henger litt i bassengkanten på Tromsøbadet. Jeg prøver å få til skikkelig svømming og det virker som kroppen min tåler vanntrening bra. Jeg har badet i saltvann her oppe for første gang og det var digg, det hadde riktignok vært mye mer udigg uten badstue og jeg var uti x 3 – takk til tålmodig kollega som har invitert meg med hundre ganger før jeg endelig sa ja. Har sett filmer med folk (ble begeistret både for Requiem for a dream (2000) og Sound of metal (2019) og ble på ordentlig nedstemt og frustrert av Falling (2020)). Har fått servert biffmiddag og vaffelkveldsmat, gått kveldsturer og blitt spurt om jeg er interessert i å søke doktorgradsmidler (noe jeg såklart er). Jobb er jobb og går sin gang og det er både vanskelig og fint å være sykepleier i rusbehandling.

Livet er òg vanskelig og fint. Jeg forsøker å få det til å være fint uten helt å få det til – det er en gjentakende historie, har liksom blitt kronisk det òg. Jeg prøver hele tiden å gjøre de rette tingene. Jeg vet hva som egentlig er bra for meg og så krever det så mye å klare å gjøre det at jeg ikke alltid klarer. Og nå jeg ikke opplever helt å komme noen vei, eller langt nok på vei – jeg blir lei meg og motløs av det. Og så finnes det jo likevel ingen gode alternativer. Så jeg fortsetter da, å prøve, og jeg prøver å anerkjenne det jeg faktisk klarer. Jeg kunne gitt meg på den ene eller andre måten for lenge siden, men har ikke gjort det. Fine ting kan skje, og enn så lenge barsker jeg meg så godt jeg kan. De dagene jeg ikke orker å prøve helt, da fordyper jeg meg i bok (har nettopp lest ferdig Sara Stridsbergs Beckomberga og begynt på Douglas Stuart sin  Shuggie Bain og jeg tenkte akkurat nå at jeg kanskje kunne velge noe litt mer lystig der på lesefronten);  i serie (ble nettopp ferdig med the Crown og er sjukt fascinert og har tatt fatt på den offisielle the Crown-podcasten òg. Har snart sett ferdig HBO-serien It’s a sin og den traff, den, om enn ikke like hardt som den gråere og råere Torka aldrig tårar utan handskar av Jonas Gardell, om da aids kom til Stockholm), i oppskrifter på digge middager og ting som kan bakes (har spist sjukt mye müsliboller i det siste).  Eller jeg ligger på sofaen og gråter og gjør ingenting, og så går det bra, det òg. Jeg har blitt kjent med folk her oppe og ikke minst: Jeg har folk her oppe som begynner å kjenne meg. Jeg vet at om jeg trenger det så finnes det støtte å få, har fått det allerede. Å komme ny til et sted, å møte kolleger, å finne sin plass – det er nok naturlig i starten å skjule det som ikke funker så bra, skjule sårbarheten. Og så var det enklere òg, i starten. Hverdagen kommer og livet kjennes tungt òg og jeg klarer det ikke helt. Og så har jeg møtt mange bra mennesker her da, og plutselig er det ikke så vanskelig å slippe folk inn, å sende den meldingen, å sette ord på noe av alt sammen. Å kunne hvile litt i en visshet om at jeg kan være hele meg og at folk ser det som er bra og funker bra, òg.

Det er søndag sent og jeg vurderte en liten skiøkt sånn før sengetid. Gradestokken viser + 1 og nesten regn og kanskje blir det 71grader nord i stedet.  I morgen er ny uke og plutselig  blir jeg 34 og det hjelper ikke på noen ting, ingen av mine store spørsmål blir mindre av at jeg blir 34. Og så vil jeg likevel feire (litt). Jeg husker da jeg fylte 30 og ikke hadde feiret bursdag på årevis. Plutselig gikk det opp for meg hvor trist jeg syntes det var ikke å skulle markere 30. Jeg kastet meg rundt i siste liten for å lande noe og plutselig fikk jeg disponere hele Villa SULT og det ble sjukt elegant og sjukt koselig og jeg bestemte meg for aldri å overse min egen bursdag igjen, selv om jeg er voksen. Det handler jo om å feire livet, og det handler om å være sammen med folk man setter pris på. Og så kan man jo spise god mat òg, og kake. Man har unnskyldning til å ha med kake på jobb (jeg skal se hva jeg får til), og akkurat nå kom jeg på diktboken Livet er den eneste måten (Wislawa Szymborska vant Nobelprisen for denne) og jeg avslutter der, det passer så fint her, og ingenting er bedre enn å få bli 34.

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;
være en hund,
eller stryke den over den varme pelsen;
å skille smerte
fra alt som ikke er det;
å komme seg på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;
En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;
og i det minste en gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;
og å følge en gnist i vinden med øynene;
og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig

Wislawa Szymborska, Livet er den eneste måten, på norsk i 2013 ved Christian Kjelstrup

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s