Det er mandag kveld, det har kommet litt snø de siste dagene og gradestokken viser null. I går føltes det som om det var solskinn i snøen der jeg gikk og den er snart tilbake, sola, allerede på fjelltoppene og om noen dager også her midt på øya, det blir koselig og Tromsø fremstår med så mange nyanser hele tiden, også i mørket. Her om dagen gikk jeg lysløypa hjem ved midnatt og det var både rosa og sort himmel og det var stjerner og det var sånn myk stemning fordi skyer og snøen.

Dette er en sånn rar dag som ender med nattevakt og jeg prøver å holde motet oppe. Nattevakter er jo gjerne en del av helsepersonellivet og jeg hater det likevel og det er helt meningsløst å sette av tid til å prøve å sove, jeg sov jo i natt (slik man skal når man er menneske) og jeg kommer meg gjennom det og kommer over det (for denne gangen) og jeg skal prøve å sove en time etterpå og jeg skal ta det med et smil sånn helt i siste liten, når jeg tråkker innenfor døra der borte, cirka da, for natta blir lang nok uansett.

Siden sist har jeg fjernet de tre nissene mine (fordi jeg fikk besøk og det jo tar seg litt tvilsomt ut med nisser i andre halvdel av januar), jeg har oppsøkt en fritidsaktivitet (klatresenteret), jeg har praktisert Tinder (og faktisk truffet en fyr noen ganger) og jeg har vært på jobb (etter en liten kræsj og tre dagers sykmelding for halvannen uke siden). Check check check check der, altså. Har gått noen turer, har kommet noen få centimeter avgårde på andre erme til genseren min, har vært ute og spist sammen med folk, har tenkt og tenkt på hva slags jobb jeg vil, tåler, ønsker, orker å stå i over tid (stadig tilbakevendende tematikk). Jeg venter på utredning hos nevrolog fordi kroppen stadig ikke er i form og MR-bildene kunne sett bedre ut, jeg er glad for at jeg har folk rundt meg her oppe og jeg savner folka der nede sjukt masse og jeg tror, når det blir vår og man kanskje kan reise innenlands med god samvittighet igjen, at en oslotur står høyt på gjørelista.

Forrige helg dukket det plutselig opp en ledig plass på grunnleggende klatrekurs på klatresenteret oppi bakken og jeg hadde jo tenkt på det en stund og kastet meg rundt og meldte meg på, kjøpte klatresko og klatresele, kalkpose og diverse, og betalte for noen måneder frem i tid. Alt i forkant av faktisk å ha vært oppe i veggen (sist gang var for 12 år siden, tipper jeg) og jeg prøvde meg litt i dette selvsikringssystemet (autobelayer) dagen før kurset og det var ikke akkurat noen høydare; det gjorde vondt overalt og det var langt ned og ingen der nede på bakken å kommunisere med, ingen faktisk fysisk motvekt festet i andre enden av tauet, bare denne maskinen i taket over, og alt mulig kan jo skje med maskiner, fjærer kan ryke og systemer kan kortslutte og det er langt ned. Jeg kom meg imidlertid både trygt ned og jeg kom meg på kurs begge dagene, hvor fokuset først og fremst var sikring men også klatring og fall, jeg har vært der etterpå og trent på sikring og om en uke eller to blir det forhåpentligvis brattkortprøve og brattkortet. Jeg har valgt å stole på autobelayene og kommet meg til toppen mange ganger og mange ganger kommer jeg bare noen meter opp i en ny rute fordi jeg ikke får til neste flytt eller armene ikke orker mer. Jeg er i gang, i alle fall, og det er gøy og det er skummelt nok til at adrenalinet slår inn og gir et lite kick og jeg blir lei meg av at jeg blir så fort sliten og får så fort vondt og og ikke klarer mer og tenker samtidig at så lenge ingenting blir varig verre så har jeg kanskje godt av det i små mengder av gangen og det kjennes som om alle muskler får trent seg og kondisen òg, og jeg har dessuten nettopp begynt, og alt blir nok litt enklere dersom jeg faktisk lærer meg å puste mens jeg holder på. Joda, jeg skal virkelig gi det her en sjanse, selv om jeg kjenner på et kaos av følelser når jeg henger oppi der; fordi jeg kjenner på et kaos av følelser når jeg henger oppi der.

Og jeg traff altså en fyr òg, vi har gått et par turer, spilt Mikado og Scrabble og drukket litt vin, laget litt mat. Prata masse. Det er helt nytt og kanskje blir det noe og kanskje ikke og uansett er det hyggelig på ordentlig, og artig, og det har vært avslappende òg, og vi kjenner hverandre knapt og har slik sett ingenting å tape. Jeg har ingenting å tape og like fullt kjennes det – uten filter – så jævli sårbart å vise ham (litt av) kroppen min, å la ham nærme seg kroppen min. Jeg blir så klar over at jeg har så mye arr, og ikke bare på armene (som er dit vi har kommet så langt), og jo, jeg kan la være å fortelle om ting med ord, jeg kan vente og se, og så er det begrenset hvor lenge det er hensiktsmessig å tie om alt, eller å ha på alle klærne. Så jeg prøver å eie det i stedet for å la det få meg til å føle meg liten og det hjelper i alle fall meg og kanskje begge og jeg tror ikke han er lettskremt. Det er ikke lett å skrive om dette og jeg er usikker på hvorfor noe i meg likevel vil; antakelig har jeg en gang lest noe noen andre har skrevet og det er jo som det er uansett.

Nevnte jeg nattevakt? Plutselig er det en halvtime til jeg må fikse meg og det er jo utopisk å tro på søvn nå. Antakelig kommer jeg best ut av det med ull, solpudder og det smilet jeg skal grave frem, og det blir tross alt fint å innlede med 45 minutters gåtur i snø, med musikk.

Best mulig uke, folkens. Fortsettelse følger, plutselig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s