Søndag

I dag har jeg vært bare meg i Tromsø i akkurat en uke. Jeg har vært tre dager på jobb, snakket lenge i telefonen med venner i Oslo, strikket på genseren min, møtt en Tinder-person, hatt telefonisk legetime, vært lei meg og frustrert fordi kroppen gjør så vondt. Meldt meg på turlederkurs neste helg. Sjekket ut biblioteket nærmere. Utforsket mer av øya. De siste par dagene har været vært grått og tåke og regn, jeg koser meg i leiligheten og skjønner at jeg kommer til å ha et skyhøyt forbruk av stearinlys, garn og kaffe/te/kakao det neste halvåret.

Jobb har vært bra. Jeg hater å være ny, fordi det jo er umulig å ha oversikt over alt og vanskelig å bidra så mye. Vanskelig er det også å lene seg tilbake og tenke at man kan bruke den tiden det tar på å komme inn i ting – man er jo aldri for mange folk på jobb. Og så har det likevel vært bra. Stedet er nytt og pasientene alle ulike, og mye er heldigvis kjent; sykepleieroppgavene og medikamentene og journalsystemer og terapeutiske tilnærminger og utfordringer. Folka virker skikkelig ålreite og jeg håper jeg har gitt et ålreit inntrykk jeg òg. Og så er det vakkert der da, som overalt her oppe, selv på gråværsdager.

Rusbehandling ung. Dette bildet har jeg lånt fra UNN sine sider.
Utsikt fra PCen.

Det har vært bra å komme i gang på jobb også fordi det er folk der. Jeg har foreløpig ikke kjent veldig på det at jeg egentlig ikke kjenner noen her, og jeg har ikke kjent på ensomheten – kanskje fordi følelsene kretser om så mye annet, og fordi jeg har hatt mye kontakt med venner på nett og telefon. Og greit, jeg er alene i Tromsø – men det er søren meg ganske kult å våge å flytte til Tromsø alene. Så akkurat det veier nok litt opp. I Oslo kjenner jeg mange mennesker, og like fullt kjente jeg meg ofte ensom der òg. Sammensatt, det der. Men uansett da, jeg både vil og trenger å bli kjent med folk her, noe som også gir meg det lille pushet jeg trenger for å våge slæsj gidde å ta initiativ eksempelvis på Tinder.

Så, jeg tok initiativ på Tinder og sammen gikk vi til Varden, Tromsøyas høyeste punkt på 159 meter over havet. Det meste av veien opp er som å bevege seg i et område nærmere 900-1000 meter over havet nede på Østlandet, altså ganske fjellterreng. Vi gikk dit i går i gråvær og regn og utsikten var ganske begrenset. I dag har det vært klarere og jeg la dagens luftetur til samme område og fikk både utsikten og møte med det som var minst fem ryper i vinterdrakt. (Og for øvrig var det veldig hyggelig i går, vi har planer om å sees igjen.)

Og genseren min kommer seg! Sakte og usikkert. Er ferdig med nederste del av bolen (som jo var kakestykke i forhold til alt som venter, det kan faktisk brått være at hele greia blir ødelagt i den videre prosessen), og har så vidt begynt på det ene ermet. Satt med det i går kveld og knota fælt og avslappende er det i alle fall ikke. Heldigvis har jeg folk kan ringe og har allerede planlagt at montering skal skje under veiledning på Teams, så fremdeles er det håp om at jeg faktisk sitter her med en genser til slutt. Og hvis det skjer, med denne «nybegynner slæsj lett øvet»-genseren, da vet jeg at jeg av en eller annen grunn kommer til å tro at jeg klarer å strikke hva som helst etterpå, haha.


Har aldri strikket med så mange pinner før, ass.

Tenkte å fortsette i dag siden jeg endelig skjønte greia litt seint i går kveld, men etter sånn femten minutter i morges måtte jeg gi meg. Det er mye som er bra om dagen, og det som er skikkelig kjipt er at jeg har skikkelig mye vondt. Egentlig har jeg ikke lyst til å skrive noe om det fordi jeg ikke vil at det skal være en greie og fordi jeg ikke vil syte og alt det der. Og så er det samtidig digg å bare kunne skrive noen ord på det fordi det er sånn det er, og for å kjenne på at jeg tåler å forholde meg til det. Ingenting tyder på at det er noe farlig, da. Nytt er det heller ikke – det har vært ganske konstant siden starten av 2018, med dårligere og bedre dager og måneder. Nå har det vært ganske intenst siden sommeren, og jeg merker at jeg blir dritsliten. Én kjip ting er de intense smertene og nummenheten som er der noen dager og gjør det vanskelig å gå eller å tygge eller å skrive, og en annen kjip ting er den konstante murringen, en slags sjuk blanding av voksesmerter og nervesmerter og melkesyre i skuldre og armer og hofter og bein, det flytter seg liksom rundt. I dag gjør trykket fra strikkepinner så vondt i hendene at jeg ikke orker å holde i dem og jeg bruker timer på dette innlegget fordi jeg har diktert så mye som mulig, og jeg bruker evigheter på en sms. På torsdag syklet jeg 15 minutter hjem fra jobb og gikk opp tre etasjer og måtte sitte i dusjen etterpå fordi lårene ikke fungerte. Samtidig vet jeg at jeg er ganske godt trent i bein og kondis og det var null stress å gå opp 1200 sherpatrapptrinn forrige helg. Akkurat der kommer nok det med oppvarming inn, men en liten tur hjem fra jobb, liksom, hallo. Ja. Det er slitsomt at det er så uforutsigbart. Jeg vet at jeg må gjøre ting og at det verste både for kroppen og hodet mitt er ikke å gjøre ting. Så da melder jeg meg på turlederkurs og sier ja til turdate og sier ja til å skrive tekster, ja til full jobb. Og det meste går jo fint. Det er likevel noe ubehagelig i tanken på muligheten for plutselig å måtte be om hjelp, måtte fortelle at jeg ikke klarer noe, måtte forklare hvorfor. Det gir så stor sårbarhetsfølelse. Og så tåler jeg det, da. Jeg dro opp hit og er her og tenker at jeg tar det som det kommer. I sommer var også første gangen jeg snakket ordentlig med legen min om hvordan kroppen er. Jeg hadde tenkt at det er noe jeg bare må tåle, og tåle alene. Og så ble det tatt på alvor. Og så er det likevel ikke noen enkel løsning, men jeg har fått medisiner som jeg tester og som kanskje kan hjelpe litt. Det hjelper å ikke være kald, og det hjelper å sove og hvile nok (og ikke for mye) og det hjelper å vite at det ikke er farlig og det hjelper å kunne erkjenne og innrømme at det er slitsomt, at jeg blir sliten. Og når det ikke er hemmelig så trenger jeg heller ikke alltid å skjule det eller å late som ingenting og akkurat det gjør det i alle fall ikke mer vondt.

I morgen venter jobb igjen, og sykkelen skal leveres for å få vinterdekk, og jeg skal møte han fyren igjen, han fra Tinder, vi kaller ham C. Det har vært, i all hovedsak, gode dager her oppe. Mørketiden kommer og jeg er spent på hvordan vinteren blir. Her om dagen tok jeg meg selv i plutselig å stå på Vita og kjøpe pudder og blush og greier – jeg føler meg ikke superfresh om dagen og det blir i alle fall ikke bedre av seg selv de neste månedene. «71 grader nord» er tilbake på TV, fant jeg ut i stad, og jeg fant boka «Refrenger» til Pedro Carmona-Alvarez på biblioteket her om dagen, jeg digger alt han skriver og skulle gjerne ha skrevet slik han gjør. Nå skal jeg lese litt, og så har jeg avtalt messengervideo med en venninne. Og så vil jeg si masse takk for all respons på face og meldinger i det siste, jeg setter skikkelig pris på at dere følger med og heier.
Peace out.




Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s