Noen dager i ny by

Etter fem dager kan jeg fortelle at starten i ny by stort sett har vært god. Onsdag ettermiddag ga jeg fra meg leiligheten på Sandaker, og torsdag morgen fløy venninna mi Silje og jeg sammen til Tromsø. Elsker at jeg slapp å komme hit alene, og elsker at det sitter noen der nede i Oslo som vet hvor jobben min ligger, hvor digg kaffen på Risø smaker, hvor sjukt nydelig Prestvannet er og som har vært i og lagt igjen gode vibber og glimt av seg selv – i tillegg til en Philips Wake-up-lampe og en goodiebag – i leiligheten min.

Vi fant nøkler og leiligheten og slo fast at den kommer med utsikt (hyggelig overraskelse, jeg ante ikke) og så ålreit ut. Vi sjekket ut sentrum, og vi traff en kamerat av Silje, spiste lunsj sammen og ble tatt med på biltur rundt omkring.

Jeg trengte nytt kjøleskap, og brått stod vi der og baksa et kombiskap inn i bilen hans, kjørte det hit, bar det opp, brått hadde jeg kjøleskap, som i mitt hode hadde vært noe jeg skulle «fikse til uka eller noe sånt» («vil ikke være til bry», «det er kjedelig for dere å se etter kjøleskap til meg», og så videre, hørt det før, blabla). Gode mennesker, ass. Torsdagen endte for meg og Silje på liggeunderlag på gulvet, i sovepose, med smågodt.

Flyttelasset mitt kom fredag morgen. At plantene mine hadde overlevd fem dager i kald og mørk trailer gjorde den positive opplevelsen med flyttebyrået komplett og jeg har nok en gang, stressa og bekymret meg særs eksessivt over noe som viste seg å gå helt fint, haha. Vi skrudde sammen sofaen og tømte noen esker og jeg fant igjen bankkortet mitt, som jeg i alt det unødvendige stresset sendte avgårde med flyttebilen på søndag. Som om perfekt timet så lettet tåka og vi vandret tvers over øya, gjennom skog og forbi Prestvannet på jakt etter arbeidsplassen min på Åsgård.


På lørdag vandret vi herfra, over brua til Tromsdalen og Ishavskatedralen og gikk sherpatrappa opp i fjellet til fjellplatået der også gondolbanen Fjellheisen stopper. 1200 trappetrinn opp, stadig kulere utsikt, i knallsol (som øverste bildet viser). 1200 trappetrinn ned også, og hjem – vi har visst gått ganske mange titalls tusen skritt disse dagene.

Om lørdag kveld er det ikke så mye å si, eller mye å si. Jeg vil si noe, det hører til historien. Vi var ute og spiste, vi tok en øl, vi ruslet hjem. Det var fint og jævli. Jeg var trist og redd og i stedet for å kjenne på og snakke om tristheten og redselen så trakk jeg meg inni meg selv og ble taus og fjern. Det er min måte å beskytte meg på, det er velkjent og jeg skjønner at det skjer, uten alltid å klare å gjøre noe med det. Det blir som en helt fysisk og kroppslig greie – jeg går i helspenn og det blir slitsomt og innimellom umulig å snakke. Det er selvfølgelig vondt og ganske håpløst å stå i både for meg og de som måtte være rundt. Jeg er rett og slett skikkelig heldig som har venner som tåler meg når jeg har det – og oppfører meg – så dritt. Det skjer ikke så ofte lenger, ikke sånn som før, og mer enn før er det mulig å komme ut av det, det tar bare litt – og for mye – tid. Vi la oss og en stund etterpå kom tårene, og søndag morgen også noen ord. Heldigvis ord, før Silje dro. Og etterpå. Det ordnet seg, det er livet det der også, som vi sa, og jeg tenker uansett at jeg er heldig.

Jeg brukte resten av søndagen på å høre på First Aid Kit (som er min trøstemusikk og det eneste om dagen) og få orden på leiligheten, på tross av sola, og det var verdt det, for nå er alt på plass og det er blitt koselig nok. Har alt jeg trenger, og utsikten er sjukt bonus.

I dag har jeg vært på sykehuset og skaffet meg ID-kort, så nå føler jeg meg offisielt som sykepleier ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. Opprinnelig satte vi 15. oktober som oppstartsdato, men jeg både spent og klar og utålmodig og begynner derfor kommende onsdag. Ellers har jeg jobbet med en artikkel jeg (sammen med flere) håper å få publisert, jeg har bestilt time for å få vinterdekk på sykkelen, og har lagt vage planer om å gå til innkjøp av ski og nødvendig tilbehør i løpet av kort tid. Fra rett oppi gata her og til jobb er det lysløype hele veien, så det er liksom ingen grunn til ikke å gjøre det (altså om vi ser bort i fra, som vi skal, at det er 27 år siden sist; at jeg da hatet det og at jeg nå hater å gjøre ting jeg ikke kan). Neida. Får prøve å finne et kurs. Kanskje jeg liker det og blir god, hvem vet. Oppdatering og bilder kommer, så klart.

Avslutningsvis kan vi si at jeg er glad for å være her, og jeg er spent, og jeg er redd – ikke minst for ensomheten – og også håpefull. Om jeg klarer å trosse alle mine naturlige instinkter fremover så kan dette faktisk bli veldig bra. Vi har jobbet så sjukt mye med det det siste trekvart året, psykiateren og jeg, med at jeg skal klare å leve et ikke-stusselig liv, som jeg kaller det. Å være her og å forsøke å skape en bra tilværelse føles som både en fortsettelse av vårt prosjekt og som en slags test, for meg. I den siste timen vår spurte jeg ham om han kunne skrive en setning på et ark til meg. Han skrev to setninger som jeg har rammet inn og hengt over sofaen. Nå gleder jeg meg til å begynne på jobb på onsdag, og jeg gleder meg også til fridag i morgen. En slags siste fridag før jeg trår inn i turnuslivet igjen. Skal sjekke ut øya litt mer, strikke litt, skrive litt, henge på Tinder litt, google Tromsø-ting litt. Gjøre ting, hva som helst, og helst ikke tenke så mye. Har trua på det her, på Tromsø. Det kan bli bra.

En kommentar om “Noen dager i ny by

  1. Det blir bra! Du er i verdens beste by og Tromsø viser seg frem til deg fra sin aller beste side. Du har jo allerede oppdaget Prestvannet og Sherpatrappa. Neste steg er å komme seg på alle de andre fjelltoppene rundt øya. Tromsdalstinden er et must, Brosmetinden er så vakker at det hyler i magen og Kjølen, Fløya, Movikhammaren er fine turer😍 Ja, også må du ta med trivelige folk på Yonas og spise takopizzaen der, den er legendarisk såvel som landgang og tacobolle. Mack har supergode cider, og selvfølgelig øl og brus. Og du har så masse å glede deg til fremover nå! I desember tennes røde julehjerter i storgata og når snøen kommerm kan du prøve deg på langrenn i lysløypa på toppen av øya. Et nettverk av preparerte løyper i fantastisk natur. I januar er det filmfestival, da fylles byen opp av folk og det er skikkelig internasjonal stemning på puber og itesteder natterstid, og på dagen. Også mørketida! Det er jo det magiske lyset du egentlig legger merke til, en sakte soloppgang som går over i solnedgang uten at hovedpersonen dukket oop, men som gir helt vidunderlig vakker lys på himmelen. Og på soldagen, 23 januar , da feirer vi med solboller og kakao, altså berlinerboller med fyll eller sukker. Så er det skiføre helt til sommeren kommer. Mens andre i sør-Norge svetter i bunad på 17.mai, så har vi det komfortabelt med bunad og ullongs under. Og apropos nasjonaldrakt; i Tromsø er det allværsjakka, buff og fjellsko som gjelder. Og når det er fint vær ute, så er det ikke èn Tromsøværing innomhus. Alle nyter, derfor blir det kø i sherpatrappa, på fjellene og i fjæra. Du har flyttet til verdens beste by, det er barr å klappe seg selv på skuldra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s