Kapittel Tromsø

Det er tirsdag og seint og snart min nest siste natt i Oslo (i denne omgang). Alle møblene og det meste av tingene mine ellers er halvveis til Tromsø og jeg sitter her på stuegulvet på liggeunderlaget med soveposen rundt beina. I dag har jeg vasket nesten ferdig (leverer nøkkel i morgen) og vært på utendørs vandreforestilling (forestillingen på Det Norske Teatret, fremdeles billetter i salg, gå dit om du kan, det var så fint) med venner. Jeg har skriblet noen ord på et kort til psykiateren min (vi har siste time i morgen) og kjøpt ham en kaktus. Det verste med å dra til Tromsø er akkurat nå akkurat det, at vi har siste time i morgen (og så hadde jeg ikke dratt til Tromsø hadde det ikke vært for de siste ni månedene med ham på laget mitt). Har spist sushi fra borti gata her (vanligvis synes jeg take away er et ganske meningsløst konsept, men ikke når jeg mangler komfyr og bor her på liggeunderlaget og har stress hele tiden; det er en slags unntakstilstand, dette) og hørt ferdig Just Kids (skrevet og lest på vakkert vis av Patti Smith om Patti Smith og Robert Mapplethorpe, ) og nå sitter jeg her med bloggen igjen, «Hva med bloggen?» spurte en venninne i dag, for jeg har jo sagt at jeg skal blogge igjen, om hele denne Tromsø-tiden, helst før jeg drar også, og det er jo plutselig nå.

Jeg har aldri vært i Tromsø og aner ikke hva jeg går til. Jeg leverte masteroppgaven tidlig i sommer, og gjennom sommeren hadde jeg et 100% vikariat som sykepleier ved avdeling for rus og avhengighet på Ullevål, og samtidig søkte jeg jobber, stort sett nord i landet, og plutselig satt jeg her og hadde fått full, fast stilling i Tromsø. Jeg tror det er fint der oppe, «alle» sier det er masse imøtekommende koselige folk der oppe, jeg vet at det er mørkt og kaldt og snø (og jeg har ikke gått på ski siden jeg var seks år) og så er det natur, og hester, og nordlys. Og kolleger. Jeg kan sikkert ha på meg ullklær og skjerf hele tiden. Og vennene mine her nede er fremdeles vennene mine, og de er på telefon og melding og plutselig på besøk.

Reiser torsdag morgen, og er så sjukt heldig at jeg får følge av en venninne oppover og selskap den første helgen. Og så får vi se hvor lenge jeg blir. Neida. Bør vel gi det noen måneder, si. Jeg er helt sikker på at det ikke bare blir dritkult, og jeg tror heller ikke at det blir bare fælt. Antakelig blir det litt av alt, slik det er nå, men i alle fall masse nye opplevelser og erfaringer og minner, og hvem vet, kanskje er Tromsø meant to be for meg.

I boken Om skriver Tine-Jarmila Sir: «Om sorg skriver Marcel Proust / at i det øyeblikket sorgen gjøres om til en idé / mister den noe av evnen til å ramme / hjertet / […]»

og uten sammenlikning for øvrig er det (blant annet) noe slikt jeg forsøker å få til. Når jeg er redd (som jo er det jeg er nå), da må jeg gjøre alt dette jeg er redd for (flyttingen til Tromsø) om til nettopp en idé, til noe jeg kan tenke og føle og skrive noe om i stedet for bare å være i. Og så er det jo så koselig og kult om dere vil følge med, da.

Klokka har rundet ett, soveposen kaller. Go’natt.

En kommentar om “Kapittel Tromsø

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s