I dag, 1.mars, er den internasjonale dagen for bevissthet om selvskading, eller mer internasjonalt, Self-Injury Awareness Day (SIAD).
Hvorfor gå løs på seg selv med kniv og barberblader? Jeg gjorde det i mange år. Var det ikke alltid meningsløst? Ja, og nei. Livet mitt ble ikke mindre vondt eller mindre realitet av at jeg skadet meg selv. Selvfølelsen tok seg ikke opp med antall sting, for å si det sånn, og tomheten inni meg kom tilbake etter hvert som den fysiske smerten avtok og påfyllet omsorgen på legevakten hadde gitt meg, var brukt opp. Kort oppsummert: Jeg fikk det, i den store sammenhengen, ikke noe bedre av å skade meg selv. Noen ganger blir den store sammenhengen bare for mye å skulle forholde seg til.
Selvskadingens mening og funksjon.
Selvskading kan ha mange meninger og funksjoner, både for den enkelte og fra person til person. Nederst i teksten linker jeg til noen artikler og nevner noen bøker jeg anbefale å lese for dere som ønsker å vite mer. Jeg skal forsøke å sette noen ord på hva selvskadingen har vært og gjort for meg. Det blir ikke uttømmende, og husk på mens du leser at dette er min historie. Mine grunner for å skade meg selv vil ikke være akkurat de samme som for andre, selv om vi vet at det også er mange fellestrekk. Enkelt kan vi si at det i hovedsak handler om en smertefull, uutholdelig indre tilstand man forsøker å regulere og/eller uttrykke. Imidlertid er det viktig å være nysgjerrig på hva selvskadingen er og gjør for den enkelte. Jeg deler min historie for å illustrere hva det kan handle om og hvordan det på et eller annet vis alltid vil eksistere en form for logikk og mening i det som sett utenfra først og fremst kan virke destruktivt og hensiktsløst.
Noe som bare var mitt. Jeg begynte å skade meg da jeg var 17 år. Da hadde jeg allerede utviklet en spiseforstyrrelse og spiste og kastet opp flere ganger om dagen. Jeg la på meg en del kilo. For meg som følte meg stygg fra før av, hjalp dette ikke – og jeg hadde mistet den anorektiske kontrollen jeg hadde hatt og tynnheten jeg hadde slitt så hardt for. Livet kjentes skummelt og ukontrollerbart, slik det alltid hadde gjort. Å bli tynn, og nå å spise og kaste opp, var forsøk på å håndtere (få pause fra, kontrollere) alt det vonde jeg hadde inni meg, som jeg ikke visste hva var, ikke hadde ord for og aldri hadde snakket om. Selvskadingen begynte med forsiktig risping i låret. Alle kunne se at jeg hadde «mistet kontrollen og blitt tjukk», jeg trengte noe som var bare mitt, noe ingen visste om og som jeg kunne ha kontroll på selv. Det var dessuten mye distraksjon i den fysiske smerten.
Noen som skader seg, oppgir at de ikke kjenner smerte mens de holder på. Det gjelder kanskje spesielt dem som er i en dissosiativ tilstand når de skader seg. For andre er den fysiske smerten nettopp det de søker; da kjenner man på denne smerten heller enn på hvordan man har det inni seg.
Å få kontakt med meg selv. Jeg har følt meg tom inni meg det aller meste av livet mitt. Det er som om jeg ikke har hatt noen kjerne, ingen klar opplevelse av hvem jeg er. Som om jeg har vært uten innhold, et tomt hulrom. Enkelt forklart henger dette sammen med at jeg har kjent så lite følelser. Da jeg var barn, var jeg mye redd og usikker og jeg skammet meg, og jeg trodde at alle mennesker så ned på meg. Så jeg kjente jo på noe, men det var mer som en kronisk tilstand av usikkerhet og skam, ikke som følelser. Jeg kjente ikke på følelser som sinne og glede og tristhet og lyst, det var ikke noe slikt vanlig følelsesliv i meg. Dette fortsatte inn i ungdomsårene og voksen alder og slikt endrer seg ikke nødvendigvis av seg selv. Tvert i mot kan det bli mer av det samme.
Etter hvert skjønte jeg at tomhetsfølelsen (som innimellom har vært ekstra intens, spesielt når jeg har vært mye alene) ofte var det som foranlediget selvskading. Tomhet er å ikke vite hvordan jeg har har det eller hva jeg trenger (følelser er jo et signal til oss om nettopp hvordan vi har det og hva vi har behov for. Når følelsene mangler, er det vanskelig å orientere seg). Når jeg kjenner meg tom, mangler jeg meg selv, og ingenting betyr noe. Jeg var nummen og urolig og rastløs på én gang og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Å kutte meg var en måte å opprette kontakt med meg selv på, å kjenne at jeg var der, å kjenne noe. Det gjorde vondt, blodet var varmt, jeg kunne kjenne og se at ikke alt bare var tomt og svart. Å kutte meg gav meg en ro, jeg kunne slappe av etterpå, og denne roen varte i alle fall i noen timer, ofte i et par dager. Ja, takk. Fordi altså, noen ganger blir den store sammenhengen bare for mye å skulle forholde seg til.
Beskyttelse/ Å få tak i meg selv. Jeg fikk en ro inni meg etter at jeg hadde skadet meg. En slags trygghet? Det er ikke se lett å forstå alle hvorfor’ene. Hvorfor denne indre tryggheten av smerte og kutt i huden – hvordan henger det sammen? Jeg kjente meg beskyttet når jeg nylig hadde skadet meg. Som om verden gikk mindre inn på meg, fikk mindre makt over meg. Som om samme hva dritt som skjer, samme hva jeg mislykkes med eller samme hva alle dere folk ute i verden tenker om meg, f*ck you, jeg har i alle fall dette. Og kanskje mer: Når jeg kuttet meg, så kom jeg i kontakt med noe inni meg, en følelse, noe av alt det som faktisk er der (jeg har jo aldri vært helt tom, jeg har bare vært så utilgjengelig for meg), og dermed hadde jeg meg selv mer etterpå. Da var jeg ikke bare lenger som et tomt skall uten kjerne og uten noe å stå imot verden med; ikke lenger bare som et løv som ble kastet hit og dit med vinden uten en dritt å stille opp med. Kuttingen satte meg i kontakt med noe i meg selv, og med dette i meg selv så tåler jeg verden bedre. Etter hvert forstår jeg de ytre skadene og dette synlige som en slags validering av indre tilstander, som en slags speiling – speiling i egen hud og kropp i stedet for i et annet menneske sitt ansikt, i mangel av et annet menneske sitt ansikt. Jeg ble litt mer meg selv, for en liten stund (og du vet, den store sammenhengen og så videre). Det er ikke lett verken å forstå eller å forklare. Men, noe sånt.
Ikke alltid mye følelser. Apropos tomhet. Jeg gikk til en psykolog en gang som forklarte meg gang på gang at det å skade seg er noe man gjør når man kjenner på mye følelser, ofte sterke og negative følelser. «OK», tenkte jeg, «slik er det ikke for meg…». Jeg kjente jo tilnærmet ingenting, jeg kjente meg tom eller ante ikke hva jeg kjente. Sterkt eller mye var det i alle fall ikke. Dette er en del år siden, og jeg klarte ikke å si det til henne, ble bare sittende der ganske taus hver gang, tenkte at jeg skadet meg av feil årsak, at det ikke var ordentlig selvskading jeg drev med, at verken hun eller noen kunne hjelpe med ut av det siden jeg gjorde det feil og det dermed ikke var til å forstå for noen andre – og at dersom jeg sa noe om det, så ville jeg kunne såre henne, påføre henne ubehag ved å si at hun tok feil. Slik var det da. I dag kunne jeg enkelt ha sagt at «Du, det er nok ikke helt sånn for meg, jeg kjenner jo ikke så mye følelser, det handler om noe annet, kan vi snakke om det?» og hun hadde tålt det fint og vi kunne snakket om det. Men ikke da. Dette illustrerer hvor viktig det er å være interessert i den enkelte personen og vedkommendes opplevelse av sin selvskading. Ikke vær bastant, ikke vær skråsikker. Vær nysgjerrig og utforskende.
Det var heller ikke én grunn til at jeg skadet meg, det kunne variere fra gang til gang, og det har endret seg litt med årene. Eksempelvis var det i starten noe som var bare mitt og hemmelig og ikke noe som handlet om noen andre, og derfor viktig for meg; det var så lite annet ved livet mitt som bare var mitt. Etter hvert har selvskadingen handlet mer om å finne denne roen og tryggheten inni meg selv.
Det handler ikke om oppmerksomhet. En dessverre vanlig myte knyttet til selvskading, er at de som skader seg, gjør det for å få oppmerksomhet. Eller for å manipulere. I min naivitet – eller fordi jeg selv og mange av de menneskene jeg omgir meg med til daglig, vet bedre – tenker jeg innimellom at behovet for å snakke om selvskading for folkeopplysningen sin del, ikke er så stort lenger. Folk vet, tenker jeg. Folk har skjønt det nå. Mange har skjønt, folk har ikke skjønt. Ikke generelt, ikke godt nok. Det er bare å gjenta: Selvskading handler verken om å ønske seg oppmerksomhet eller om å forsøke å manipulere noen (For ryddighetens skyld: Det vil finnes noen unntak, det gjelder vel det aller meste her i verden. Men i all hovedsak: Nei). Det handler om så mye annet.
Selvskading bør forstås som uttrykk for en dyp indre smerte og for at vedkommende som skader seg, mangler andre, mer hensiktsmessige og selvivaretakende måter å regulere og gi uttrykk for indre tilstander på.
Et språk når ordene mangler. Selvskading er uttrykk. Selvskading fungerer også som et språk. Det er et ordløst språk, og et ekstremt fattig språk, men likevel. Der ordene mangler, kan kroppen kommunisere noe. Jeg vet det godt.
Utallige kvelder satt jeg hjemme alene med så mye uro inni meg at jeg helt bokstavelig talt lurte på om jeg ville komme meg gjennom det; noen ganger tenkte jeg at jeg kom til å dø av det, at kroppen ville gi opp og gi meg et hjerteinfarkt. Andre ganger tenkte jeg at slik alt kjentes da, helt tomt og meningsløst, ville vare for alltid, at jeg aldri kom til å kjenne på noe fint igjen. Jeg skadet meg. Noen ganger når jeg kom på legevakten etterpå, sa de at jeg gjerne kunne ringe eller komme før jeg skadet meg, sånn at jeg kanskje kunne slippe å skade meg, snakke om det som var vanskelig i stedet, eller ikke snakke om jeg ikke klarte det, bare komme, være der. Jeg tvilte ikke egentlig på at de mente det, men det var så vanskelig likevel. Jeg tenkte at jeg jo måtte klare å si noe dersom jeg skulle komme, var redd for å bli spurt om hvorfor jeg kom, var redd for å bli avvist, redd for å bli møtt godt og med omsorg, for hvordan tar man imot det, redd for å kjenne meg som en byrde, redd for skammen som kunne komme etterpå, og så videre. Et kutt er noe veldig konkret, «jeg har det vondt, se her», et dypt kutt trenger å bli sydd, «dere kan ikke avvise meg og hvis dere gjør det, er det dårlig helsehjelp» (som en avvisning jo selvfølgelig ville ha vært uansett, med eller uten kutt involvert). Et kutt er noe konkret – og gir en helt konkret grunn til å komme. Med andre ord: Selvskadingen muliggjorde å be om hjelp. Det var ikke oppmerksomhet jeg søkte, jeg søkte hjelp og omsorg, som jeg trengte, og jeg ba om det på den eneste måten jeg klarte å be om det på. Jeg satt ikke hjemme og tenkte at jeg skulle kutte meg for å kunne dra på legevakten og få oppmerksomhet. Jeg satt hjemme og hadde det vondt og det jeg egentlig trengte, var andre mennesker. Det hadde jeg ikke, jeg hadde ingen å snakke med – og hva skulle jeg ha sagt?
For å sette det litt på spissen, så tenker jeg at det noen ganger var bedre for meg å dra på legevakten og få sydd flere titalls sting, enn å bli sittende alene og ensom hjemme i leiligheten. Det var en måte å søke kontakt heller enn ensomhet på, og noen kunne gi meg respons og en opplevelse av å være verdt å hjelpe. Smerten min kom til uttrykk, den ble delt med noen. Alle mennesker har behov for å bli sett og tatt på alvor, og for noen er behovet kanskje ekstra stort fordi det har vært så lite av det tidligere i livet. Det skulle ikke så mye til, heller. Det var godt at noen på legevakten spurte om det var noe jeg ville snakke om, selv om jeg stort sett sa nei, og det var godt at legen forsikret seg om at bedøvelsen fungerte som den skulle, at han satte mer dersom det ikke var nok.
Selvskading var på et tidspunkt det eneste språket jeg hadde, den eneste måten å formidle noe til noen på. Det tvang meg på et vis til å slippe andre inn. Jeg mistet evnen til å slippe mennesker inn da jeg var veldig liten. Det sier noe om at noe har gått skikkelig galt et sted på veien, og at det vil ta tid å reparere. Jeg trengte så veldig å få nye og korrigerende erfaringer, og jeg trengte mange av dem før de fikk en virkning og gav meg flere handlingsalternativer.
En mulighet for å ta vare på meg selv. Relatert til behovet for omsorg fra andre er behovet for å kunne gi seg selv omsorg. Selvskadingen ble en kommunikasjon til andre, men også til meg selv. Du har det vondt nå, bare se, kjenn etter, det er ikke lett nå, du får lov til å ta det litt pent, det er greit å slappe av i dag. Å tillate meg litt slækk, å akseptere at jeg ikke alltid orket, har vært kjempevanskelig – og lettere etter selvskadingsepisoder. Jeg nevnte roen. Selvkritikeren dempet seg. I disse korte periodene, på timer eller høyst et par dager, kunne jeg tillate meg å gjøre hyggelige ting som jeg satte pris på, men ellers tenkte at jeg ikke fortjente eller ville ha kastet bort tid ved å drive med.
Vi begynner å få mye kunnskap om hva selvskading generelt sett handler om. Kanskje har jeg allerede illustrert hvor viktig det er å ha interesse for sammenhenger mellom selvskading og den enkeltes livshistorie, aktuelle situasjon og psykologiske forhold. Her kommer likevel et konkret eksempel:
En gang da jeg var 7-8 år fant jeg en kvart rull med gasbind hjemme på badet. Jeg visste at det var noe man brukte ved sår og slikt, og at jeg ikke trengte den. Likevel var det noe i meg som tenkte at den kunne hjelpe, jeg surret den rundt brystet mitt, ved mellomgulvet, to eller tre runder. Jeg gjorde det samme hver gang jeg skulle på skolen, frem til den gikk i oppløsning. Da fant jeg en rull hos mormor og fortsatte til den gikk i oppløsning. Selvfølgelig sa jeg det ikke til noen, jeg skjønte jo at det var rart. Men det fikk meg til å føle meg bedre. Tryggere, mindre redd, det ble litt mindre ille å gå på skolen, det var som om jeg hadde en beskyttelse mot verden, ble mindre sårbar. Jeg forstår det ikke helt, hva det heter det det gjorde med meg. Og det hele sier nok mest om hvordan andre ting var. Men noe ved dette hjalp, og akkurat den samme følelsen, tryggheten, beskyttelsen mot verden, har jeg kjent på etter selvskading, når det er sydd og bandasjert – slik jeg skrev om over.
Jeg skammet meg lenge for mye til å fortelle om det, men det var enormt godt endelig å dele det med behandleren min og merke at hun kunne forstå det og romme det og at vi kunne snakke om det sammen. Det har medført at jeg ikke savner selvskadingen like mye lenger, fordi denne funksjonen er «gjennomskuet» og satt ord på. Da har det liksom mistet litt kraft.
Antakelig er det ikke bare for meg at selvskadingen nettopp gir noe det kan være vanskelig å se logikken i i nåtid, men som likevel kan bli forståelig i et litt større perspektiv. Man skal naturligvis ikke overkomplisere, men ved lengre behandlingsforløp og vedvarende selvskade tror jeg det potensielt kan være nytte i å gå mer inn i den enkeltes historie.
Hvorfor ikke bare snakke om det i stedet for? En gang hadde jeg en samtale med en bekjent av meg om det jeg har skrevet om her. Han spurte, jeg forklarte, og så sa han (omtrentlig gjengitt): «Du, sorry, men jeg skjønner ikke. Da du var liten hadde du ingen å snakke med, det skjønner jeg. Men du har vært voksen i mange år, og fått hjelp. Og da kunne du jo ha snakket om ting. Jeg vet du gjør det nå, men jeg skjønner ikke hvorfor du ikke gjorde det før. Hvorfor fortsatte du å kutte deg?»
Der og da kjente jeg meg litt oppgitt. I etterkant er jeg glad for at han sa det han sa; kanskje lurer flere på det samme. For kanskje (jeg vet ikke, altså) kan dette være med på å forklare hvorfor myten om oppmerksomhet og påvirkning sitter så godt. Kanskje er det slik at noen tenker at selvskadingen er ett av alternativene man har å velge mellom, at man velger dette litt «umodne og primitive», og at man i stedet kan velge å sette seg ned og snakke, når noen å snakke med er blitt tilgjengelig.
Slik er det ikke nødvendigvis. I alle fall ikke for mange av oss. Da jeg var 16 og begynte i terapi, hadde jeg knapt ord for meg og mitt. Jeg visste ikke hva jeg følte, jeg svarte ikke «vet ikke» hele tiden for å være vanskelig. Jeg visste ikke, det var bare tomt, eller en klump i magen, eller jeg visste ikke hva det jeg kjente på, het. Fremdeles hender det jeg sitter i terapirommet og sier, fullstendig oppriktig, at jeg ikke helt vet hva jeg føler. Fremdeles kan jeg lure på om det er OK å føle det jeg føler. Jeg vet med hodet at alle følelser er lov, vet at alle følelser er der av en grunn. Dersom jeg kjenner meg sint eller redd eller trist, så er det en grunn til at jeg kjenner det slik, og det spiller ingen rolle om andre hadde kjent det samme i liknende situasjon, det er det jeg føler, som er viktig. Jeg vet det og mener det og er opptatt av å formidle nettopp det, også. Men – gamle mønster sitter ennå i, de har ikke den samme makten, og en viktig forskjell fra tidligere er at jeg nå kan si noe til for eksempel psykologen om hva som skjer – «Jeg merker det blir vanskelig å snakke om det fordi jeg er usikker på om det er greit å ha det sånn. Om det er «normalt», liksom, eller redd for hva du skal tenke». Jeg er bevisst hva som skjer og sier noe om det og vi kan ta det derfra. Men det har tatt lang tid å komme dit. Det har krevd lang tid og masse masse hard jobbing og gode terapeuter for å komme hit. For å klare å kjenne følelsene, finne ord for følelsene, tenkte at følelsene er «lov» eller innafor, ta følelsene mine på alvor, tro på at andre tåler å høre om mine følelser, og så videre.
Det har tatt lang tid å bygge opp språk for alt dette. Det er ikke nødvendigvis sånn at man bare, i stedet for å kutte seg, kan sette seg ned og snakke om, selv om mennesker har dukket opp. Målet er å komme dit, men det er mye å lære på veien.
Evnen til å gjenkjenne og tåle og regulere egne følelser er ikke noe vi er født med. Vi må lære det, vi er ment å lære det når vi er barn, av de voksne som er rundt. Når det ikke skjer, kan det skape trøbbel på ulike vis – og mange av oss som ikke lærte det som barn, er nødt til å lære det som voksne. Og det tar tid, kortere for noen, lenger for andre. Jeg kunne ikke velge for fem år siden å sette meg ned og snakke i stedet for å kutte meg. Jeg prøvde, selvfølgelig, men fikk det ofte ikke godt nok til til at det hjalp.
Dette ble ganske forenklet om veldig kompleks og stor tematikk. Meningen var å tydeliggjøre at selvskading noen ganger vil være det alternativet man i praksis har, enn så lenge, fordi noe annet ikke er lært og utviklet og tilgjengelig.
Hva har hjulpet meg ut av selvskadingen?
Det er så mye som er viktig. Jeg prøver meg på korte trekk.
For å begynne: Jeg tenker at dersom selvskadingen har «festet seg», altså er noe man har drevet med over litt tid eller det er mye av det og man opplever at man noen ganger må, så trenger man hjelp av noen profesjonelle til å komme ut av det. Man skal ikke vente og se for lenge, men be om hjelp. Det er viktig å forsøke å unngå at det utvikler seg videre.
For en del år siden holdt jeg fast på at jeg skulle slutte å skade meg når jeg fikk det bedre inni meg. Jeg så ikke selvskadingen som det egentlige problemet; problemet var hvordan jeg hadde det inni meg. Det er delvis sant, det, og veldig forståelig er det for meg at jeg tenkte sånn. Kuttingen var tross alt det jeg hadde for å få meg selv til å føle meg litt bedre. Samtidig forstod jeg etter hvert at dersom jeg skadet meg hver gang jeg ønsket å skade meg, så fikk jeg liten mulighet til å finne ut av hva det var som plaget meg. Flukten til selvskadingen slo på et vis i hjel muligheten for å forstå mer av hva som var inni meg og hva jeg egentlig ville hatt behov for.
Så, det er viktig å jobbe både med å utsette og redusere (gradvis og forsiktig og med små delmål underveis) selvskadingen og å jobbe med alt det som ligger til grunn for behovet for å skade seg selv.
Oppsummering av hjelpsomme faktorer. I terapien har mye vært viktig. Noen stikkord: Terapeutens tid og tålmodighet. Det er ikke fort gjort. Å kjenne meg tålt har vært viktig for meg. At mine følelser er blitt tålt, men også at selvskadingen – og dermed meg – er blitt tålt. Jeg var ikke vant med å bli tålt, og livredd for avvisningen og skammen som kunne komme. At terapeuten ikke ble oppgitt når jeg hadde skadet meg (det er selvfølgelig mulig at hun ble det, og det er lov, men hun viste det ikke til meg, tok ikke sine følelser ut på meg), men viste at hun forstod at noe hadde vært vanskelig og ønsket at vi sammen skulle utforske og være nysgjerrige på hva som hadde skjedd – eller – for det er ikke alltid det har skjedd noe – hvordan jeg hatt det, tenkt eller følt på – eller ikke tenkt eller følt på – jfr. tomheten – i forkant. Det var nyttig å gå konkret til verks, forstod jeg etter hvert; fortelle henne om f.eks. hele dagen, også småting, også det jeg mente var irrelevant (som lenge var det aller meste) og på den måten etter hvert se mer og mer av hvorfor jeg hadde skadet meg den kvelden – hvilken funksjon kuttingen hadde da og hva jeg egentlig hadde trengt og hvordan jeg neste gang, eller lengre frem i tid, kunne skaffe meg det. At terapeuten min var nysgjerrig og ville utforske, gjorde at jeg ble mer nysgjerrig på meg selv og mer nysgjerrig på verden – kanskje var ikke de konklusjonene jeg trakk og mine måter å tolke verden og andre mennesker på – gjerne ikke av det oppbyggende slaget – eneste mulighet eller en gang det mest riktige. Denne «utvidelsen av horisonten» ga meg håp om at ting ikke trengte å være som de alltid hadde vært eller som jeg alltid hadde trodd at de var.
Positivt påfyll i livet og hverdagen er også fint, i den grad man får dette til. Jeg har først de siste årene (og ikke i alle perioder) virkelig klart å kjenne på lyst og glede og på at mange ting er spennende og gøy og ålreit å holde på med. Det handler også om å få kontakt med seg selv og klare å la egne behov komme først. Det hjelpsomt om veien vekk fra selvskadingen kan handle om mer enn «kun» å slutte å skade seg; at man også fyller på med noen ting som er fint, som kan ta fokus litt vekk eller være noe å drive med for å utsette selvskadingen. Positivt påfyll er selvfølgelig også gode mennesker; kjæresten om man har eller god venninne eller en person man kan lene seg litt på, eller noen å gjøre ting sammen med. Mennesker man opplever at man kan være seg selv sammen med (så godt man klarer å være seg selv, i alle fall).
Avslutning. Min erfaring er at det er mulig å slutte å skade seg selv, også selv om det har vart lenge og man kjenner seg fanget i det. Men det er ikke «bare å slutte». Man trenger hjelp, og tid, noen som kan være der på veien og som skjønner nok om hva selvskading handler om, som skjønner hvorfor det er noe man trenger, enn så lenge og samme hvor ødeleggende det kan virke. Det er en prosess å finne andre måter å orientere seg i og håndtere verden og alt som skjer på, og den store sammenhengen er noe man gradvis må bli klar for.
Under er linker til artikler og tips til bøker jeg tenker at bidrar med grunnleggende kunnskap og nyttige perspektiver. Noe av det begynner å «dra på åra», men er så langt jeg kan vurdere ikke utdatert eller mindre relevant. (Og så finnes det selvfølgelig masse mer der ute).
Artikler:
Skårderud, F. (2006). Skrift i hud. rus & avhengighet, 3, 24-27.
Skårderud, F. og Sommerfeldt, B. (2009). Selvskading og spiseforstyrrelser. Tidsskrift for Den norske legeforening, 129 (9), 877-881.
Sommerfeldt, B. og Skårderud, F. (2009). Hva er selvskading? Tidsskrift for Den norske legeforening, 129 (8), 754-758.
Thorsen, G.-R. B. (2006). Selvskading og selvmord… ingen selvfølge. Suicidologi, 11 (1), 5- 9.
Bøker:
Favazza, A. (2011). Bodies under siege. Self-mutilation, Nonsuicidal Self-injury, and Body Modification in Culture and Psychiatry. 3.utg. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.
Landmark, A.F. og Stänicke, L.I. (2018). Det uforståelige barnet. Om å skape sammenheng mellom den indre og ytre verden. 2. utg. Stavanger: Hertervig Akademisk. (Kap. 12: Selvskading – når noen skader seg med vilje.)
Moe, A. og Ribe, K. (2006). Selvskadingens dynamikk. Oslo: Universitetsforlaget.
Ribe, K. og Mehlum, L. (2015). Ut av selvskading. Veier til forståelse. Bergen: Fagbokforlaget.
Øverland, S. (2006). Selvskading. En praktisk tilnærming. Bergen: Fagbokforlaget.
Podcast:
Skrift i hud. Hvordan forstå og møte selvskading? Stavanger, november 2017.
