Jeg vet ikke akkurat hvor gammel jeg ble den bursdagen. Kanskje 10, eller 11. Det var obligatorisk familieselskap og jeg hadde det sånn det ser ut som om jeg hadde det.
Kanskje var det barneselskap dagen før, eller dagen etter eller jeg fikk avverget det, vil ikke, det er ikke så farlig. Jeg gruet meg sånn for all oppmerksomheten, hva skulle jeg si til dem som kom, jeg klarte jo nesten ikke å snakke med folk og så skulle jeg sitte der med ansvaret for at alle hadde det bra, for at ingen kjedet seg, for at ingen gikk ned i kjelleren og antakelig ville alle synes jeg var kjedelig og selskapet var kjedelig og hva skulle vi gjøre, hva skulle vi snakke om? Jeg ville måtte pakke opp gaver i stua foran alle og alle ville se på meg og hva skulle jeg si, jeg orket ikke alle blikkene og midt der i alles blikk kom jeg i alle fall ikke til å få sagt noe og jeg var jo ingen og alle ville synes jeg var kjedelig og ingen – hvis noen i det hele tatt kom, for hvem kommer i bursdagselskap til en som er kjedelig og ingen? Jeg ble 10 eller 11 og det hadde vært slik i mange år. Jeg var ingen og liten og jeg ville ikke synes og det lille jeg hadde av meg selv mistet jeg fullstendig i samvær med andre barn.
Da jeg fylte 18 hadde vi noe familieselskapliknende. Så vidt jeg kan huske var det alt jeg gjorde ut av det. Da jeg fylte 20 inviterte jeg i tillegg noen venner og kolleger på middag hjemme hos meg. Mennesker var ennå vanskelig, jeg husker ingen detaljer, jeg husker likevel en fin-ish følelse.
Og 20-tallet mitt? Jeg spiste middag ute med en god venninne da jeg fylte 25. Kanskje noe liknende et annet år også. Ellers har jeg ofte løyet på meg planer om samvær og kos og festligheter når noen har spurt, i forkant og i etterkant (ja, takk, det blir koselig, ja, takk, det var koselig), det var nesten så jeg trodde på det selv der jeg satt alene hjemme i sofaen.
Jeg kunne ha tatt initiativ, invitert, samlet, da jeg fylte 24 og 28 og i mellom og jeg var ikke så alene i verden som det kjentes som der jeg satt alene i sofaen. Mennesker fantes. Jeg bare klarte det ikke. Kjedelig og ingen og oppmerksomheten og ansvaret og tenk om ingen kom. Jeg tenkte annerledes med hodet og det hjalp ingenting.
For to år siden fylte jeg 30 og først en drøy måned i forkant slo det meg hvor trist det var at jeg ikke en gang da hadde planlagt. Ingen feiring, ingen markering av noe slag. Andre feiret seg selv, hvorfor ikke jeg? Ikke lenger ingen, ikke lenger så redd for oppmerksomheten – var det ikke derimot fint å kjenne blikkene, få tilbringe en kveld med mennesker jeg er glad i? Jeg kastet meg rundt og inviterte og et par uker forsinket feiret jeg meg selv og 30 år i verden i Villa SULT, med mennesker jeg er glad i og med mennesker som er glad i meg og det ble en av de fineste kveldene i livet mitt.
Bursdag er ikke så viktig når man er voksen, hilsen mange mennesker. Det er jo ikke sånn at man presterte noe ved å bli født en tilfeldig dato. Nei. Det er heller ingen selvfølge å få fylle flere år. Så jeg skal alltid markere min egen bursdag (på bittelite eller på større vis, men noe skal det være, ikke helt alene og heldigvis er jeg mye dårligere enn før på å lyve så jeg tror det selv) – det er jo feiring å ta igjen.
I fjor på denne tiden bodde jeg i en stusselig leilighet i det som kjentes som fjerneste utkant og jeg inviterte folk dit også. Bestemte meg for å gjøre det beste ut av tiden der, prøve å skape noen hyggelige minner. Jeg var dessuten midt i sorgen over alt som ikke hadde vært og for at jeg skulle overleve den, kjentes det ut som, måtte ting nettopp bli, gjøres, være. Ikke noe flaut å invitere folk hit, ikke noe sikkert ingen som vil komme og folk kom og det ble en så hyggelig kveld det også, det er så godt med menneskene.
I år, i går, fylte jeg 32 og var ute og spiste med to gode venner. Det var det og det var fint og det var vanskelig, også.
Det er fint å få fylle år og det er vanskelig at tiden går. Det er fint å være sammen med mennesker som står meg nær og som jeg er glad i og som er glad i meg, og det er vanskelig å tåle at jeg ikke alltid klarer å være til stede sammen med dem slik jeg ønsker. Gjennom mange år var mennesker – relasjoner og samvær – bare vanskelig. Aleneheten var best og ikke så ensom. Nå er det aleneheten og ensomheten som er det vondeste og jeg vil relasjoner og samvær. Jeg vil det så gjerne og jeg får det ikke alltid til. Jeg fikk det ikke helt til i går og det gjør meg trist.
Trist fordi tiden går og jeg fremdeles sitter for godt fast i gamle traumer. Da jeg var barn stengte jeg meg inne i meg selv, av for følelser, andre ute. Jeg ga ikke uttrykk for behov. Det var sånn så lenge og gradvis har det endret seg, men ikke nok og jeg ser det bedre og bedre, noe som også gjør det mer vondt. Det hender fremdeles at jeg stenger andre ute, avviser, trekker meg unna kontakten. Det blir sånn og jeg mener det ikke, vil det ikke. I stedet for å si noe til den andre om hvordan jeg har det, blir jeg taus og avvisende. Jeg kan sitte der og se meg selv utenfra og så klarer jeg likevel ikke alltid å gjøre noe med det. Jeg jobber med det. Jeg jobber og har jobbet intenst med det, i terapi og hver dag og på en litt ny måte det siste året. Jeg blir så sårbar av det og nettopp det er nok også deler av grunnen til at relasjoner – spesielt de nære, de som betyr aller mest – nå for tiden er ekstra vanskelig.
Det er som om jeg nå kjenner på det jeg stengte av for som barn. Når jeg snakker om ting som var da, men også når ting skjer nå, ting som egentlig ikke er noe, ikke noe å reagere på det i hele tatt. Det kan være at noen – og igjen er det dessverre i relasjon til de som står meg nærmest det utspiller seg – kommer for sent, fem eller syv eller ti minutter for sent til en avtale og jeg står der og venter; det gjør ingenting, herregud folk kommer for sent hele tiden, det er ikke noe å bli sur for, det er ikke noe å tenke på, det handler ikke om deg. Jeg tenker slike tanker og jeg mener det med hodet og så merker jeg likevel at det gjør noe med meg, det knyter seg, jeg trekker meg inn i meg selv, blir kanskje kortere mot den andre enn hva jeg ønsker å være, mer stille, mindre engasjert. Mindre trygg. Det er, for meg også, som om jeg forsvinner unna. Noen ganger klarer jeg å komme ut av det; og oftere nå enn før, andre ganger ikke helt. Jeg blir så lei meg av det. Og det er jo ikke slik at jeg «tar det personlig» at noen kommer for sent. Det er sjelden det medfører at vi ikke rekker noe. Det jeg tror skjer, er en slags aktivering av gamle og vonde erfaringer av ikke å være viktig nok, ikke bli prioritert, ikke bli satt først; det er ikke så viktig hva mine behov måtte være.
Vi jobber mye med dette i terapi for tiden, og nettopp derfor er jeg nok nå, mer enn i andre perioder, ekstra vár for slike situasjoner som kan minne om, ekstra sårbar for å kjenne meg ikke viktig nok, eller riktigere – for å kjenne på en opplevelse av at andre ikke egentlig bryr seg om hvordan jeg har det, hva jeg trenger. Det er ulogisk i en her og nå-kontekst, spesielt for de som ikke kjenner meg, men også for de som kjenner meg – sett fra utsiden. Det er jo ikke slik at det handler om at jeg ikke er viktig eller ikke betyr noe, vennene mine mener ikke det, og andre kan ikke uten videre se de sammenhengene jeg kjenner på. Og jeg forstår det jo jeg også. Jeg kan stå der og tenke én ting og likevel kjenne på noe helt annet; jeg kan ønske å smile, klemme og fortelle og vise interesse i møte med den andre – egentlig er det jo slik det er – og så går det ikke helt fordi tilliten er skjør og noe i meg trenger å trekke seg vekk, til liksomtryggheten inni meg.
Eller det kan være at det i forkant av at jeg skal møte en venninne har skjedd noe som har gjort meg lei meg eller sint eller redd eller som har gjort noe med meg jeg ikke helt forstår hva er – men som påvirker meg og som jeg derfor burde ha sagt noe til vedkommende om, eller jeg har hodepine eller menssmerter og derfor er sliten og irritabel. I stedet for å si noe om det så tier jeg, jeg vil ikke belaste – og jeg forstår med hodet at jeg ikke belaster – og jeg forstår at det vil bli mer belastende for oss begge eller alle dersom jeg ikke sier noe om det – jeg er bare fremdeles så dårlig på å gi uttrykk for behov, for spontane behov der og da, «jeg har skikkelig menssmerter, kan vi sette oss litt?», eller «det var en drittime hos psykologen og jeg kjenner meg så fortvila». Sånn her og nå trenger jeg noe, det er vanskelig. Før var det ofte slik at jeg ikke en gang vurderte det; det var som et ikke-alternativ å dele. Nå kan jeg i større grad forstå hva som skjer, det tar ofte ikke lang tid, men det kan ta mer tid før jeg greier å si noe om det. Jeg prøver alltid å si noe om det når det blir sånn, til de som er nære venner. Noen ganger der og da, mens vi er sammen, andre ganger først etterpå i en melding, eller neste gang vi sees. Der og da eksempelvis noe slikt som «Jeg merker at jeg er stille, du merker det jo sikkert du også. Jeg tror det er fordi jeg egentlig sitter og kjenner på noe, og så er det bare vanskelig for meg å si noe om det, og da trekker jeg meg liksom unna. Men det blir jo kjipt, så…». Hvis jeg bare kommer hit, får sagt det, så pleier det alltid å løsne, da kan jeg fortsette, si noe om hvordan jeg har det og vi kan smile av det hele, det blir en annen stemning, det blir avslappet og jeg kjenner meg nærere den andre. Om jeg klarer det eller ikke avhenger litt av hva det handler om. Klarer jeg det ikke der og da ender jeg ofte med å sende en melding etterpå, fordi jeg blir gående og tenke på det, lure på hvordan det var for den andre, en jeg egentlig er så glad i og likevel ikke alltid klarer å møte og være med som jeg vil.
Jeg forsøker å forklare så mye for de nærmeste venninnene mine at de skjønner hva som skjer. Ikke for mye, slik at det ikke får for mye plass, men så mye at jeg tenker det blir litt lettere for dem å tåle. Altså, ikke som i å forstå all den merkelige logikken atferden min innimellom bygger på; jeg forventer ikke at noen skal forstå forstå at det kan bli så vanskelig for meg å vente i fem minutter på noen og hvorfor det får meg til å trekke meg unna, eller hvorfor jeg innimellom blir så påvirket og irritert av å ha vondt noe sted, av å være sliten – og alene med det. Jeg forklarer for at de skal forstå at det ikke handler om dem, og jeg forklarer for å forsøke å komme ut av det, for å nærme meg dem i stedet for å trekke meg unna, for å slippe dem inn på meg. Før klarte jeg ikke å se hvordan jeg kunne virke inn på eller fremstå for andre, klarte ikke å tenke rundt hva min atferd kunne gjøre med dem. Nå er jeg (tidvis kanskje i overkant) bevisst på det og jeg er bevisst på hvor ensomt det kan være for meg; hvor ekstremt godt det er når jeg virkelig klarer å connecte, koble meg på i kontakten. Derfor vil jeg jo det hele tiden og klarer det likevel ikke alltid og det gjør meg frustrert og lei meg og jeg kan bare håpe at andre tåler meg bedre enn hva jeg noen ganger tåler meg selv. At relasjonene bærer og at de ser, de som står nær meg, at jeg gjør så godt jeg kan, helt virkelig så godt jeg kan.
Og så holder jeg fast på at det er mye mer, da. At jeg er mye mer, og mye fint også. Jeg snubler sklikkelig noen ganger og i noen perioder, som nå, er alt ekstra skjørt og jeg ekstra hudløs og det skal lite til. Men jeg er ikke lenger ingen. Ikke lenger historieløs, slik jeg lenge følte meg. Jeg mister ikke lenger meg selv sammen med andre; ofte har jeg noe å gi. Jeg liker folk og er glad i menneskene mine og så det ennå litt vanskelig her og der og det er meg, det også. Jeg prøver å skape en slags helhet i meg selv, den er under konstruksjon.
Og dette skulle bli et kort innlegg om å feire bursdag eller ikke. Det ble det ikke. Så for å oppsummere: Da jeg var barn var bursdag (livet) vanskelig og nå når jeg er voksen er det visst heller ikke alltid så lett med bursdag (livet). Men det er fint å ha fått bli 32 og livet er verdt å feire.
Husk å feire!
