Januar 2019

Januar er over og det er som det pleier – jeg gjør en vurdering av starten på året og alltid med en forestilling om at de neste elleve månedene vil bli noe av det samme, bære preg av. 2019 blir et sånt år, liksom. Det er ulogisk og ikke konstruktivt og jeg minner meg selv på at jeg har noe jeg skulle ha sagt, om ikke om alt (selvfølgelig), så om mye.

Men altså, året har startet litt… treigt? Det har ikke vært noe egentlig stort og fælt, ingen kick av noe slag, ikke så mye kos og gøy eller planlegging av så mye kos og gøy som jeg hadde ønsket meg. Det har rett og slett ikke vært så mye av noen ting. Frykten er at 2019 blir et sånt år.

Jeg begynte 2019 med de to siste vaktene mine på Gatehospitalet (i alle fall i denne omgang). Gatehospitalet er et godt sted, men jeg tålte nattevakter i 70% stilling så dårlig. Det handlet rett og slett om å meg selv på alvor. Valget var vanskelig en stund, frem til det ble lett. Og da var det også godt å kunne gå videre. Men januar startet altså der, med noe som ble trukket fra, ble vekk. Onsdagen etter dette sov jeg meg gjennom. Ikke fordi jeg egentlig hadde behov for å sove så  lenge etter nattevakt, men da jeg først våknet utpå ettermiddagen, flere timer senere enn planlagt, kjentes alt så feil og leiligheten så ensom at jeg ved hjelp av en liten pille eller tre tvang meg selv i søvn igjen, frem til neste morgen. Torsdagen forsøkte jeg å gjøre til en slags ny start. Jeg gikk en tur, traff psykologen min (som det var ekstremt godt å se igjen etter all julestria), la planer for resten av uken og mye ble fint. Jeg spiste lunsj og middag med venninner, drakk øl og spilte shuffleboard på Kulturhuset med en ny bekjent. Jeg trente litt og leste bøker. Uke 1 endte på en opp og det er alltid viktig og ofte altfor vanskelig å huske at også de kjipeste dagene tar slutt, blir noe annet, kommer tilbake, men aldri er alt. Følelsen på onsdag ettermiddag var blant det verste jeg kjenner på og timene sammen med folk den helgen noe helt annet.

Skolen er i gang igjen, vi har hatt to uker med undervisning og semesteret startet spenstig med fordypning i kvantitativ metode. Jeg har ikke optimal mengde selvtillit når det kommer til statitiske analyser og bruk av SPSS, kan vi si. Men jeg har fått det til før, og det er gøy når det funker og jeg skjønner at jeg skjønner mer enn hva jeg fryktet og kan senke skuldrene litt. Vi er dessuten en så fin gjeng – jeg liker at akkurat vi skal gjennom dette løpet sammen, skrive masteroppgavene vår samtidig og følge hverandre underveis, antakelig trøste hverandre underveis og feire sammen etterpå. Studiemessig blir det neste halvannet året skikkelig spennende. Nå, helt i starten av februar, sitter jeg og skriver på eksamen i nevnte emne og kjenner meg på litt for tynn is (og tåler det kun sånn passe godt). Jeg skriver for øvrig på eksamen på min nye MacBook som jeg var nødt til (mhm) å kjøpe før dette emnet fordi SPSS-programmet ble for mye for min åtte år gamle maskin å hanskes med, la oss bare si det sånn. På ukene som er gått siden jeg kjøpte den har jeg gradvis klart å fortrenge hva prisen var, slik at vi nå har en ganske ukomplisert relasjon, med unntak av når jeg jobber i pages og keynote og savner office-pakka mer enn jeg trodde var mulig. Akkurat det sutrer jeg over til alle som måtte være tilgjengelige for å høre på. Og nå også til alle som måtte lese dette innlegget, heh.

Januar har også inneholdt influensa. Heldigvis kom den i en ganske mild versjon, men det var like fullt en dritkjip uke – slitsomt og ensom og jeg følte meg fanget og jeg så meg gjennom en haug med tv-serier og filmer, orket ikke å lese noe pensum og det ble liksom ikke noe fornuftig eller meningsfylt ut av noen ting. Haugen av vonde følelser som kom og tok meg den uka har nok bidratt mye til opplevelsen av en ganske kjip start på året. Og så får det kanskje uforholdsmessig mye plass hos meg, fordi tomheten og meningsløsheten er det jeg frykter mest. Om årsaken til at jeg er alene og ikke får gjort noe som betyr noe, er en influensa eller noe annet – alt det andre – klarer følelseslivet mitt liksom ikke å skille på – det blir like vondt og like skremmende uansett. Om det er til å forstå?

IMG_8344

Og så har jeg jo faktisk også fått gjort noe. Jeg var meddommer i tingretten en dag. Kanskje er det å bruke ordet spennende om slikt, litt tviltsomt, men jeg synes det er skikkelig interessant å få innblikk i virkeligheter og fagfelt jeg vanligvis ser lite til, kan lite om. Og jeg har holdt litt undervisning her og der. Psykologspesialist Bente Sommerfeldt og jeg var på Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) her i Oslo og snakket om selvskading. På VID (tidl. Diakonhjemmet høgskole) snakket jeg for studenter på videreutdanning i psykisk helsearbeid om erfaringen min med mentaliseringsbasert terapi og særlig gruppeterapidelen. Og jeg var en tur i Oppegård sammen med psykiater og tidligere NAPP-leder Øyvind Urnes og snakket for barnevernansatte om personlighetsproblematikk og -forstyrrelser hos barn og ungdom. Jeg baler med ideer til masteroppgaven som skal skrives neste år, søker ideer og inspirasjon og leser artikler og forsøker å kjenne etter hva det er jeg brenner mest for og samtidig vil kunne tåle å være fordypet i gjennom et helt år. Jeg hadde min første vakt på en stund på chatten til Barn av rusmisbrukere (BAR), og BAR er for øvrig i gang med planlegging av podcast – mer info kommer.

Og så inneholdt januar også noen flere artige, mindre alvorlige greier. Jeg fikk med meg en overnattingstur med DNT, sammen med ei av de jeg gikk i Rondane med i sommer. Det er første gang jeg har sovet ute på vinteren noen gang, tror jeg. Ja, det var kaldt, og ja, det var superfint. Vi var en gjeng på drøyt 20 stykker som gikk fra Stovner og inn i skogen, til gapahuken Kjerringfred i Gjelleråsmarka. Vi tente bål og spiste og fikk til og med utdelt ingredisenser til å lage ‘smores og det var ganske digg, alt sammen. Digg var det også å sove under åpen himmel, med utsikt. Jeg sov bedre enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Våknet tre-fire ganger i løpet av natten og kjente meg litt kald, men frøs ikke og sovnet raskt igjen. Det verste var å pakke sammen på morgenen; jeg var allerede ganske kald i kroppen etter natten, støvlene var iskalde etter å ha stått ute, jeg fikk ikke stappet soveposen med votter på og ble så kald på fingerne at jeg nesten var på gråten, og så videre. Toleransen min for å fryse er virkelig ganske lav. Fant heller ikke matpakka og hadde ikke orket å spise den uansett, drakk halvvarm kaffe foran bålet og var blant de første som gikk; nok var nok akkurat da, med et smil, riktignok. Jeg gjør det igjen (med mindre det er mye kaldere), og det er noe helt spesielt å kjenne utelufta mot fjeset når man ligger der pakket inn og varm (nok). Det er noe av det fineste i verden å våkne ute i naturen. Shit så fint det er. Antakelig blir det ikke mange flere overnattingsturer i vinter, fordi kaldt, men jeg gleder meg skikkelig til våren og sommeren, teltturer og lange markaturer og bading og alt det der som jeg heldigvis har oppdaget og håper å få oppleve masse mer av.

fullsizeoutput_3e8

Siste januarsøndagen ble det båltur med venninne og DNT-folk til Øyungen. Jeg var fremdeles så influensapreget at det kjentes som litt mer slitsomt enn kos, og samtidig – godt selskap, bål, pølser grillet på bål, pinnebrød grillet på bål, marshmallows grillet på bål, kaffe – det var verdt å få med seg. På tross av kulda, hehe. Og bare så det er nevnt, i fall noen lurer – jeg er skikkelig god til å kle på meg, med ull og dun og ekstraklær og det som må til. Det er bare det at når jeg først blir kald, som man jo faktisk uansett kan bli, på fingre eller tær eller innvendig og så videre, så tåler jeg det så dårlig, jeg blir så påvirket og føler meg så dritt av det at humøret daler skikkelig. Så det er ikke sånn at jeg ikke har skjønt det med å kle på seg. Det bare holder ikke alltid å kle på seg.

Ellers har jeg fått med meg noen venninnemiddager, og til og med fancy frokost, noe som nesten aldri skjer. Frokosten på Heimatt på Tøyen kan anbefales (!). Trening er det (igjen) blitt så som så med, men jeg var på min første aerobic-ish-time på evigheter her om dagen og måtte faktisk smile noen ganger selv om jeg nesten ikke fikk puste – hadde glemt hvor gøy det er.

Så, årets første måned? Den var litt av hvert. Den kjentes tommere enn hva den ser ut som på papiret. Jeg følte meg tommere enn hva det som står her, nok skulle tilsi. Jeg gjør så mye jeg får til og så godt jeg kan og det er det som synes for andre. Jeg har dager hvor jeg ikke fungerer i det hele tatt og jeg har dager hvor alt jeg vil er å gi meg. Jeg tenker innimellom på hva andre tenker om hvordan jeg har det, hva andre tenker om at jeg, etter så mye tid og så mange år i terapi og behandling – mye av det virkelig god terapi og behandling – tidvis fremdeles sliter så mye som jeg gjør, fremdeles sjelden svarer uforbeholdent » bra» når noen spør hvordan det går. Jeg tenker ofte på hva jeg selv tenker om dette. Terapien fortsetter, og det er fremdeles mye å jobbe med, mye som fremdeles ødelegger for meg. Jeg er sykepleier og vant med å tenke livskvalitet for pasienter og dersom jeg tenkjer på min egen kommer jeg til at den ikke er god nok. Fremdeles ikke. Har jeg for høye krav, for store forventninger til hva livet skal være? Slik kan det kanskje se ut utenfra, for de som ikke kjenner meg så godt eller som først og fremst får med seg alt ved meg som tross alt fungerer, er såkalt friskt – for det er også ganske mye. Og så er det alt det andre, som er i meg hele tiden og som ofte er sammen med meg hjemme og i alle de timene andre ikke ser og det er mye jeg ikke sier noe om, litt fordi enkelte ord fremdeles mangler.

Jeg står i alt så godt jeg kan, og det fine med å skrive innlegg som dette er at jeg får en slags speiling i min egen tekst av alt det jeg er og gjør som handler om å leve, om å bidra, om å ta litt plass og ha noen planer. Alt som er der i tillegg til ensomhet og tomhet, fastlåste forestillinger og følelser på avveie.

2019 fortsetter. Det jeg vet at jeg skal gjøre, er å fortsette masterstudiet, haha. Ellers er mye uklart. Jeg skal forsøke å oppsøke mennesker heller enn å velge alenehet og isolasjon, og jeg skal planlegge noen fine ting (selv om planlegging noen ganger er både emosjonelt krevende og praktisk vanskelig). Og jeg skal jobbe enda litt hardere i terapien, være enda litt tøffere (som for meg betyr å snakke og fortelle når det letteste (men også vondeste) er å holde kjeft, å utfordre oppfatninger og uhensiktsmessige strategier), ha enda litt mer tillit.

I terapien, og ellers også. Jeg skal være tøff, og jeg skal forsøke å (lete frem) ha og vise enda litt mer tillit. 2019 skal bli et år som i hvert fall inneholder det.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s