Alt du sier til meg om jula, blir feil

Hei! Nå er det snart jul! (No shit.) Ja, det...
Ser du frem til jul? (For å unngå å bruke tre kvarter på å greie ut om alle nyansene og likevel ende opp med tilnærmet samme konklusjon, det er nemlig sjukt komplisert, mer enn du kan forestille deg:) Nei, i grunnen ikke. 
Hmmja, nei, nei, det er jo ikke alle som gjør det. Nei.
Hvordan skal du feire jul, da? Jeg skal jobbe en del.
Å, så greit da. (Nei, egentlig ikke. Hva mener du egentlig med det, vet du det selv?) Ehm ja det er vel litt både òg.
Jeg har inntrykk av at det er en del som velger å gjøre det. (Nettopp. Spennende.) Det er mulig.
Kan tenke meg at det kan være veldig hyggelig. (Du kan tenke deg det, ja. Du har sikkert jævli lyst til å prøve det sjæl.) Jo, det kan jo det…
Men du ville helst feiret hjemme kanskje? Eh, nei, egentlig ikke. (Hvor lenge er det til du skjønner at denne samtalen bør være over?)
Neinei, da…  Man tjener vel greit i alle fall, på å jobbe juledagene (Man tjener dritdårlig, men bedre enn vanlig. Det er min trøst til meg selv. Jeg kan tenke det, du skal ikke si det.) Ja, det er sant.
Men denne førjulstiden altså, det er så koselig. Mhm, ja, det…
Har dere noen spesielle tradisjoner, forresten? (Hvem faen mener du når du sier «dere»?) Tja, det… Det spørs litt.

Og så videre.

Det blir liksom ikke mer slitsomt enn i desember, og i all sorgen og forvirringen kan jeg bli skikkelig bitchy. Riktignok bare inni meg, så du er trygg. Du gleder deg (tilsynelatende) sånn til jula og jeg har i grunnen null interesse av å forsøke å følge deg i det. Det funker nemlig ikke, jeg får det ikke til. Alt jeg ønsker meg nå er at jeg kjente det på samme måten, gledet meg like mye som du (tilsynelatende gjør). Du kjenner meg bare litt og du kjenner ikke historien min og det er ikke viktig, heller, og det er ikke lett å være deg her nå sammen med meg, for alt blir feil.

Du kan forsøke å trøste, du kan si noe slikt som «Ja, det er jul, men tross alt er det jo bare det, det er noen dager og så er det over. Det går an å late som ingenting, eller man kan jobbe, det er jo ikke alle som har noen eller som har lyst til å feire og det er jo greit, det, du trenger jo ikke feire du heller hvis det er vanskelig» og så videre. Jeg kan bli kort og tverr og tenke at ingen skjønner en jævla dritt (ja, altså…) eller jeg kan velge sårbarheten og forklaringen og noen ganger gjør jeg det, mest fordi jeg trenger å definere min egen virkelighet, det går ikke an å overlate det til deg og det går ikke alltid an å la deg tro at du vet best, har de kloke tankene og innsiktene. Du ser i mine øyne nesten høy ut på din egen tanke om at du, midt i alt dette fantastiske og vakre og din egen overveldende glede, evner å se (ned på), rådgi og veilede de av oss stakkarslige som ikke helt får det til.

Din virkelighet gjelder ikke nødvendigvis for meg. Dessuten kan man gjøre mye i et forebyggings- og folkeopplæringsøyemed (for verden trenger nok ikke flere av type samtaler som den over her). Så jeg bruker ordene mine. Varianter av «Nei, det funker liksom ikke sånn. Jeg har gjort så mye av det. Nesten hele livet har det bare handlet om å komme seg gjennom. Livet blir så tomt og trist av det, det er så mye man går glipp av om alt bare skal handle om å komme seg gjennom. Jeg vil at det skal være fint, slik de fleste vil. Jeg skulle ønske jeg gledet meg til jula, men det er ikke sånn. Det er komplisert, og jeg prøver å finne ut av det. Det er ikke så lett å snakke om»

Du blir stille. Jeg tenker at du er satt ut, det var et krevende svar du fikk, jeg var ærlig og ikke sa jeg meg enig, det er helt på kanten, er det ikke? Hva gjør du med denne informasjonen? Eller skuffet; «hvorfor sier hun sånn, jeg ville jo bare hjelpe, jeg har jo rett, herregud så teit hun er, jeg ville jo bare hjelpe». Takk. Det bare var ikke til hjelp, skjønner du.

Eller du sier kanskje at du skjønner, det er forsøk på å møte meg, kanskje på å anerkjenne det såre, det kompliserte du ikke helt skjønner hva er, men som du nå i det minste skjønner at finnes. Takk, det er fint. Kanskje slår din egen juleglede forsiktige sprekker rett foran meg. Sånn kan det være, det går fint, vi kan gjerne snakke om det.Eller kanskje er det her det går opp for deg at samtalen bør være over. Supert. Veldig gjerne.

Eller du vil gjerne hjelpe mer, «Ja, det, det er ikke lett. Jeg skjønner at du vil ha det bra, det.. Og det ordner seg jo, det. Plutselig har du funnet din egen måte å feire jul på, om det er på jobb eller med venner eller kanskje du reiser bort. Mange gjør det.» (Nettopp. Spennende.) Noen trekker det enda lenger, de kjenner til singeltilværelsen min, som for øvrig er hundre hakk mer komplisert og sår enn julestria, men nei, hva så. «Plutselig har du din egen familie og kan lage egne tradisjoner og julen er noe spesielt når man har barn, det er det, det kommer nok til å føles annerledes for deg da.»

Jeg må ta på alvor alle indre signaler om at samtalen nå bør være over. Har du tenkt over det selv, hva du står her og sier til meg? Jeg skjønner at du nok mener det er hjelpsomt og trøstende og til stor oppmuntring overfor sånne som meg som ikke får det helt til. Jeg skjønner det fordi jeg anstrenger meg for å se ditt, for meg helt fjerne, perspektiv på dette makkverket av en samtale vi liksom har. Hysj. Du hjelper virkelig ikke.

Julen er som et forstørrelsesglass, og det gjør julen til noe skikkelig sensitivt. Singellivet mitt er også noe skikkelig sensitivt. Særlig i jula. Det blir mye på en gang, og det er interessant hvordan du synes du kan kommentere fritt og freidig på det hele.

Vi gjør det, alle sammen. Jeg også. Vi vil hjelpe og trøste og bommer helt. Det er lov, det skjer. Men vi kan anstrenge oss litt. Jeg prakker ikke på andre folk min julemisère (med mindre de legger opp til det selv, slik jeg nå har demonstrert, og selv da kun i varsomme ordelag, tross alt). Om jeg hadde gjort det, vel, selvfølgelig hadde jeg fått høre det. Det ville jo ha vært dårlig gjort av meg. «Ja, men det blir jo noe annet, det er annerledes den veien.»

NEI. Nei. Det er overhodet ikke annerledes.

(Jeg skal jobbe netter i jula og det blir helt fint. Det kan være en skikkelig koselig greie. Jeg skal være sykepleier og bidra til en koselig jul for pasientene som er hos oss. Men ja, jeg gruer meg til de neste tre ukene. Det kommer til å gjøre vondt. Jeg skal, så langt jeg klarer, gjøre det beste ut av det, og fordi den setningen gjør vondt bare å skrive, skal jeg også forsøke å ha det litt bra. Jeg vil jo gjerne ha det bra, slik de fleste vil. Men så er det ikke alltid sånn, og det vet vi jo. Vi vet det, alle sammen, at mange sliter i jula, og antakelig er det også slik at de færreste trenger floskler og grenseoverskridende, grunnløse hypoteser om fremtiden.)

Nyt din egen juleglede dersom du har den. Nyt den masse og del den med mange. Ikke gå ut ifra at alle føler som deg. Ha respekt for det som gjør vondt og spar gode råd til noen ber deg om å få dem eller i det minste spør før du gir. Nei betyr nei også i denne sammenhengen.

Alt du sier til meg om jula, blir feil, og jeg beklager. La meg komme meg gjennom på mitt vis, andre på sitt. Det finnes tross alt veldig mye annet å snakke om, og taushet finnes, og hvis du ikke klarer å la være, så spør i hvert fall først. Jeg kunne for eksempel spurt sånn, «Hei, nå er det snart jul! Har du lyst til å høre om hvor gjennomført jævli jeg synes jula er, om hvor fucka hver eneste jul har vært gjennom hele livet mitt og om hvor dårlig jeg fremdeles blir hvert år?»

Jeg håper og tror at du hadde sagt nei.

(Jul blir det, uansett, og jeg ønsker dere alle en best mulig en. Ta vare på hverandre.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s