Ujevnt

Jeg tenker ikke at jeg er deprimert. (ser i sidesynet mitt at ansiktet hennes forandrer uttrykk og jeg tenker at jeg tidsnok får vite hva det handlet om). Egentlig. Mer at jeg er… Nei, jeg vet ikke. Jeg er kanskje ikke den rette til å mene noe om det. Jeg ser ned og på henne og hun på meg og Det er nok mulig at du er litt deprimert, hun smiler forsiktig og jeg også, ja. Ja, jeg er kanskje det. Kanskje det.

Litt deprimert, ikke mer enn at det er mulig å gjøre ting, ingenting kjennes bra å gjøre og jeg vet at det er bra for meg å gjøre ting, det er slitsomt å vite så mye og en bra ting å vite mye. I gode perioder sier jeg ja til alt og i dårlige perioder må jeg følge opp alt som ikke kjennes bra. Kanskje er det bra. Og så videre. For et par måneder siden brukte jeg hvert ledige minutt på å gjøre noe, planlegge noe, ta initiativ til noe, alene og sammen med andre, jeg dro på telttur så fort det var noen ledige timer før og etter natten, pakket sekken uanstrengt og smilte uanstrengt, pakket sammen teltet tidlig morgen og dro på jobb eller på skolen eller til neste avtale jeg hadde tatt initiativ til. Til helgen skal jeg på en liten hyttetur og bare tanken på at jeg skal ha noe med meg, at jeg må finne frem en sekk og fylle den med litt klær er nesten nok til at jeg unnlot å si ja til å bli med. Slitsomt, mye styr, tenk om det blir feil klær og hvordan skal jeg organisere fredagen for å få med meg sekken til dit vi skal reise fra og tenk om de ville fått en hyggeligere tur uten meg, tenk om jeg bruker hele helgen på å ønske meg hjem til senga og på å tenke på hvor bra jeg burde hatt det og bare kjenner meg ensom sammen med de andre. Kanskje alt bare blir kjipt og jeg ville gjort lurt i å bli hjemme; kanskje ville det vært mer selvivaretagende, bra i det lange løp. Antakelig ikke, vet jeg.

Det har vært tunge uker. Jeg har vært mye inne, alene, utslitt, overveldet. Ingenting kjennes godt, ingenting kjennes meningsfylt, jeg brukte hele våren på sørge over all ubrukt tid livet mitt har vært og gjennom hele sommeren lurte jeg på hvordan jeg kunne jeg la det skje, er det mulig å gjøre så lite, være så mye inne og alene og så passiv. Det er mulig, jeg lurer ikke, det er så jævli lett å forstå. Man er der man er.

Men jo, det kunne ha vært verre, jeg håper det ikke blir verre. De siste dagene har jeg hatt nok mental energi til å ta på alvor at alenetiden er det verste jeg gjør mot meg selv. Mest komfortabelt der og da, mindre komfortabelt en time senere og en uke senere og verre blir det. Så jeg prøver å si ja, prøver å spørre om noen vil, prøver å slippe folk inn; «det er en tung periode», det er jo en tung periode, men farlig er det ikke. Jeg blir redd bare, men farlig er det ikke, ikke om jeg sier ja, slipper folk inn. Ja, bare gjør det, si ja, tenker du kanskje, det er ikke bare å gjøre det, svarer jeg og tenker Nei, men bare gjør det, kanskje går det bare litt. Jeg skal på hyttetur i helgen. Jeg gikk  tur med en venninne på søndag, det var ålreit. Jeg snakket med studenter på OsloMet i går og hadde det egentlig ganske fint, jeg spiste byggrynsgrøt med topping til frokost på Blindern i morges sammen med to venner og hadde det egentlig ganske fint. Jeg skal snakke foran mennesker i morgen og jeg skal møte ukjente mennesker som forventer noe av meg og jeg gruer meg litt, antakelig går det fint, og hvis ikke så går det antakelig fint, det også. Til uka er det skole igjen og jeg sitter på lesesalen og skriver litt, drikker kaffe og leser litt, konsentrasjonen er ikke der så jeg drikker mer kaffe og i det minste sitter jeg her i noen timer, jeg skal til psykologen etterpå og så skal jeg pakke den sekken, pakke sekken fordi jeg skjønner at jeg vil på hyttetur, kjenner det ikke men skjønner det og det er nok nå, det, jeg vet det, det er en bra ting å vite mye og noen ganger er det nok. Følelsene når de er der og ikke er der trumfer lett alt og fornuften blir sliten og jeg blir ekstremt dritt lei av å vite mitt eget beste. Så, jeg så bort fra det i noen uker. Så bort fra det meste, i grunnen, orker ikke,  «det er bare sånn jeg er». Eller? Kanskje er jeg litt deprimert. Kanskje er det mye nå. Kanskje må jeg fremdeles jobbe med å klare å ta godt nok vare på meg selv. Kanskje ser ikke verden ut slik jeg tror den ser ut. Og så er det disse menneskene, da. Jeg savner dem. Det var lettere før, å være inne, alene, inneslutta, på trygg avstand; det går bra, jeg har det greit. Jo. Nei. Det blir ensomt, og det går i alle fall virkelig ikke bra med ukesvis i senga, uten folk, uten noe annen input enn det jeg, utslitt og redd, koker sammen i eget hode. Så, jeg sier ja, og innimellom nei, klarer ikke, det går ikke, og innimellom, Ja [en time senere] nei og innimellom skjærer det seg, innimellom kommer jeg ikke lenger enn fra seng til sofa eller jeg møter noen, prøver å snakke og så blir det for slitsomt å presse frem stemme og jeg går igjen, og så sier jeg ja, igjen, og stemmen er glad og avslappet. Og så videre.

Det er ikke farlig, og det er ikke rart jeg blir redd. Jeg har grunn, og særlig alene hjemme i senga. Så jeg prøver å si ja og hei, spise byggrynsgrøt på Blindern sammen med venner, sitte på lesesalen. Pakke sekken. Man er der man er, og antakelig kommer jeg til å le opptil flere ganger i løpet av helgen. Det blir fint.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s