Verdensdagen for selvmordsforebygging 10.september

10.september er Verdensdagen for selvmordsforebygging. Mottoet til the International Association for Suicide Prevention (IASP) for 2018 er «Working together to prevent suicide».

I 2016 var det 614 registrerte selvmord i Norge. Selvmord var årsak til 35% av alle dødsfall blant unge mennesker i alderen 15-24 år. 338 personer døde av selvmord i aldersgruppen 35-64 år. Bare i Oslo ble det begått 75 selvmord. (Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, NSSF.)

De fæle tallene er bare tall, men egentlig handler de om mennesker. Mennesker som deg og meg, med sine verdener og følelser og alt som har vært. Alt det levde, på godt og på vondt. Og så til slutt, virkelig til slutt, denne grusomme, endelige og kanskje enormt ensomme handlingen. Det er så trist.

Bare de siste syv månedene og bare i mitt bittelille hjørne av verden har fire mennesker – mennesker jeg har kjent eller som har stått nær noen jeg kjenner – tatt sitt eget liv. Jeg skal i en begravelse på onsdag.

Temaet selvmord berører svært mange av oss på et eller annet vis, og selvmordsforebygging er noe som bør angå oss alle, engasjere oss.

Vi kan kjenne oss maktesløse overfor noe som kan ramme så plutselig, så voldsomt. Selvmordsproblematikk er så komplekst. Jeg kjenner meg slik selv, maktesløs. Men også altfor berørt til å kunne la være å forholde meg. Jeg har selv stått på kanten, jeg stod der i timevis og det var blant de aller verste timene mine. Det er ikke mer enn et drøyt år siden. Det endte så godt for meg. Liknende situasjoner ender med døden for alt for mange.

Temaet for en annen viktig verdensdag, Verdensdagen for psykisk helse 2018 (10.oktober) er «Vær raus». Vær raus. Kanskje kan vi starte og fortsette der. Kanskje kan vi minne oss selv på å ha er ekstra blikk for de menneskene vi omgir oss med fra dag til dag.

Si hei. Kjøp med en ekstra kaffe til en kollega eller til en som selger =Oslo eller til hvem du vil. Send en sms til en venn, vis at du tenker på. Inkluder flere i ting som skjer, be med noen som kanskje ikke har noen å gå med. Ikke tenk at «Kari» sikkert blir bedt av noen andre; be henne selv. Gi litt av tiden din, av livslysten din om du har noe å gi, eller let etter den sammen med noen. Vær raus med andre. Husk at andre alltid er mer enn det du ser.

Og: Vær raus med deg selv. Vær raus med deg selv.

Jeg var på et arrangement på Litteraturhuset sist uke, om tilhørighet og selvmord. En av de som snakket der, Oddvar Vignes, har forsøkt å ta sitt eget liv. Han avsluttet med å si noe av det fineste og viktigste. Noe jeg må huske på, noe mange trenger å huske på, ord vi alle kan ta med oss og bruke når det trengs.

Nøyaktig ordene hans husker jeg ikke, men sånn jeg husker essensen i det han sa: Livet kan rase rundt oss, mer og mindre, opplevd eller faktisk, og vi kan kjenne på at vi har ødelagt, ikke strukket til, ikke vært gode nok, vi kan kjenne at vi orker å ta tak i noe, gjøre noe, være noe. Vi kan kræsje, noen av oss igjen. 100% mislykket. Det kan kjennes uutholdelig. Ikke til å leve med.

Det Oddvar Vignes sa, var omtrent dette: «Det de rundt oss vil, det de som er glad i oss, vil, er at vi skal fortsette å puste. At vi skal puste. Holde oss i live.» Han fikk spontan applaus. Skjønner dere? Noen ganger er det godt nok bare å puste. Å holde seg i live. Kanskje kan vi minne hverandre på det, og vi må minne oss selv på det. Jeg må minne meg selv på det neste gang jeg kræsjer, om det skjer.

Jeg tror livet kan bli for mye. Jeg tror det er mulig å komme dit at man kjenner at man ikke klarer mer, ikke orker mer – samme hva andre gjør. Samme hvor mye man elsker menneskene man har rundt seg og samme hvor mye den kjærligheten er gjensidig. Samme hva. Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre alt, absolutt alt, for å ta vare på hverandre, hjelpe. Det betyr ikke håpløshet eller nytteløshet. Jeg er bare – fra mitt perspektiv – opptatt av at vi ikke skal dømme dem som gir opp livet. Jeg vil at vi skal la være å tenke på dem som svake, som egoistiske, som noen som burde ha prøvd mer. Vi kan ønske at de hadde prøvd mer. Og alle følelser er lov. Men noen ganger kan alle gjøre alt og dette mennesket likevel være for slitent. Jeg tror det er sånn.

10. september er altså Verdensdagen for selvmordsforebygging. Å hjelpe flere til å overleve er noe som bør angå oss alle.

Har du tanker om at du ikke orker mer, om å ta ditt eget liv? Vær så snill, snakk med noen. Snakk med noen.

Er du bekymret for noen, lurer du på om vedkommende går med tanker om å avslutte livet? Spør. Spør. Og våg å stå i svaret og i samværet etterpå. Du tåler det, det går bra.

PS. Trenger du noen å snakke med? Kanskje har du noen rundt deg du kan kontakte? Eller kanskje kjennes det lettere å snakke med noen helt utenforstående? Da går det an å ta kontakt med for eksempel:

Mental Helses Hjelpetelefon: 116 123. Døgnåpen.

Kirkens SOS: 22 40 00 40. Døgnåpen. Du kan chatte anonymt med Kirkens SOS på www.soschat.no hver dag fra 18.30-22.30 (fredag frem til 01.30). Du kan også skrive en melding via www.kirkens-sos.no. Du får svar innen 24 timer og du kan være anonym.

Oslo: Psykiatrisk legevakt. Åpent hverdager 16.00-22.00, helger og helligdager 12.00-20.00. Holder til i Storgata 40. Telefonnummer er 116 117.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s