Tenkte å blogge litt, men plutselig har jeg visst ikke tid til noen ting annet enn å lese pensum, kjennes det som, haha. Er det noe ved studentlivet jeg ikke har savnet, så er det akkurat det, denne stadig overhengende opplevelsen av å burde lese hele tiden . (Ja, jeg kjenner på det allerede dag to.) Kanskje dette er motivasjonen jeg behøver til å øve meg på å skrive kortere bloggposter.
Men altså, jeg er masterstudent, skal ta en master i sykepleievitenskap. Det føles så bra, og jeg gleder meg skikkelig til de neste to årene. Jeg er litt nervøs også, fordi jeg vet at det kommer til å bli tøft, både studiet i seg selv og studiet i kombinasjon med jobb og andre engasjementer og mine sårbarheter og svingninger og terapien og alt livet ellers. Det blir tøft. Men det blir også bra, og jeg gleder meg.
Er bittelitt lei meg for at Institutt for sykepleievitenskap ligger på Ullevål og ikke på Blindern, siden Blindern er så koselig og jeg ønsker meg mest mulig av alt som gir studentfølelsen. Instituttet ligger for øvrig ca. 50 meter unna Personlighetspoliklinikken på Ullevål, hvor jeg var pasient i over tre år, frem til januar i år. Nå er jeg jo innom poliklinikken innimellom, blant annet i forbindelse med arbeidet i NAPP som holder til der, og har derfor fått litt mental avstand og litt andre assosiasjoner til stedet. Det er jo slik at jeg tenker mer på menneskene jeg knyttet meg til og kjenner mer på savnet etter dem enn hva jeg vile ha gjort uten den påminnelsen det er stadig å henge i området der. Ingenting farlig, altså – det er bare litt slitsomt for meg. Følelser er fint og slitsomt.
Fint er det også å påminnes om hvor mye som har skjedd, for eksempel sammenliknet med hvor jeg var da jeg startet i behandling ved Personlighetspoliklinikken for fire år siden. Jeg har det veldig annerledes nå. Og, det er annerledes å være student nå enn hva det har vært før. Jeg har et annet overskudd og mer evne til å være til stede og til å engasjere meg i det som skjer. Og så er det mye lettere å møte og bli kjent med nye mennesker. Lettere å ta ordet i klasserommet uten å bli full av skam etterpå, og lettere å sitte i en gruppe og diskutere, enn hva det var før. Sånne ting. Kanskje derfor, også, er det litt ekstra gøy å få være student igjen – jeg kan ta del i studentlivet og kose meg med å lære og utvikle meg faglig på en helt annen måte enn hva kunne før.
Siden studiet er fulltids går det ikke å kombinere det med en fast og full todelt turnus. Derfor søkte, og fikk, jeg permisjon fra stillingen på Diakonhjemmet. Kommer til å jobbe litt ekstra der, og har begynt å jobbe ekstravakter, og i en nattstilling, på Gatehospitalet. Alt dette med jobb og økonomi og sånn har naturligvis stresset meg en del i det siste. Det kjennes skummelt og veldig uforutsigbart ikke å ha noe fast å basere seg på, slik det en stund var. Og det er jo absolutt slik at jeg ikke får noe fra Lånekassen – det er noen år siden jeg hadde tømt den kontoen, for å si det sånn. Tar det som et godt tegn at jeg har tålt og tåler dette, og så får jeg antakeligvis en større trygghet utover høsten på at det fungerer og går rundt og er til å leve med for en periode.
Trives for øvrig så godt på Gatehospitalet. Har møtt så mange bra mennesker – og det er så sjukt verdifullt at det finnes slike tilbud og gjøres den type arbeid som de, vi, gjør her. Kan kjenne at jeg er både glad og litt stolt over å være med på laget, faktisk. Og så er det spennende å jobbe med en ny pasientgruppe, få utviklet meg mer som sykepleier og å få innblikk og ta forsiktig del i historier fra en virkelighet jeg ikke kjenner og bare kjenner til utenifra.
Og så er jeg spent på hvordan det blir å kombinere nattjobbing og studier og alt, men det er den beste løsningen jeg har klart å komme opp med. Jeg tror på det også, at det skal fungere. Imidlertid vet jeg at jeg har begrenset kapasitet og at det er noen ting spesielt som påvirker meg veldig i negativ forstand, som for lite søvn og opplevelsen av hele tiden å henge etter, ligge bak skjema, slike ting, i tillegg til det som ligger der hele tiden, slik som denne grunnleggende ensomhetsfølelsen min og den håpløsheten jeg kjenner på knyttet til endring på det området; stadig litt for lett aktivert skam, behovet jeg ennå har for å flykte unna, slippe å kjenne på og så videre. Så det blir spennende, dette. Men jeg har trua, altså, og det heller er jo ikke noe jeg har hatt så innmari lenge.
Har også noe undervisning og noen foredrag planlagt frem til jul, og neste på programmet er LIS-lege-undervisning på Vinderen neste uke. Håper å få vært litt mer ute med teltet mitt. Lest noe annet enn pensum innimellom. Og så begynner det å bli ordentlig ålreit her i leiligheten og det er hyggeligere enn noen gang å invitere folk hjem.
Det kjennes som om ting, mange ting, i alle fall, gradvis faller litt på plass. Det er selvfølgelig ikke noe jeg våger å stole helt på. Jeg våger knapt å skrive det. Men det kan jo skje?
