Fra hytte til hytte i Rondane

I juli var vi en DNT-gjeng på 13 stykker som gikk Rondane fra nord til sør, over seks dager. Fem overnattinger og cirka ni mil, masse god mat og drikke, favorittnaturen min og ingenting å si på stemningen heller, særlig med tanke på at vi alle, med unntak av to personer, var helt fremmede for hverandre da vi satte oss på toget fra Oslo.

Fremme på Hjerkinn lot vi sekkene stå og gikk en tur oppom Viewpoint Snøhetta. Bygget, en utsiktspaviljong mot Snøhetta-massivet i Dovre og selvfølgelig tegnet av arkitektkontoret Snøhetta, har vunnet flere internasjonale priser og ble kåret til «Årets bygning i verden» i 2011.

dsc07066
Foto: Bella Engen

Er man heldig kan man se moskus på veien dit. Vi måtte nøye oss med et glimt av dem gjennom kikkerten i paviljongen. På Hjerkinn lasset vi på oss og trasket til første overnattingssted, Hageseter (915 m.o.h).

Dag nummer to gikk turen fra Hageseter mot Grimsdalen. Grimsdalen er virkelig et nesten usannsynlig vakkert område, for å bruke store ord, som strekker seg fra Dovre i vest til Folldal i øst. For noen år siden fikk jeg oppleve dalen fra hesteryggen på tur med verdens beste Kvisli Islandshester. Da overnattet vi på Bergseng seter, hvor de eldste husene på tunet er fra 1793. Nå var det den betjente DNT-hytta Grimsdalshytta som skulle huse oss, og altså, så fint.

dsc07095
Foto: Bella Engen

Det var noe med stemningen der, uten at jeg klarer å sette fingeren på akkurat hva det handlet om, sånn utover det opplagte, som gjorde dette til min favoritthytte på denne turen. Beliggenheten eller tunet eller bestyrerne eller det at jeg har litt forhold til området fra før; antakelig en blanding. Drakk mine første to flasker Hubertus-øl, som det skulle bli noen flere av i løpet av uka, og maten var veldig hjemmelaget og veldig god. Maten var i grunnen god alle stedene. Jeg får dessuten det som likner apetitten til en stor, sterk mann når jeg er ute og går sånn i flere timer. Tror seriøst at turshortsen satt litt trangere da vi avsluttet turen enn da vi startet den, og det skal godt gjøres etter ni mil med ti kilos sekk på ryggen, haha.

Akkurat natten ble litt slitsom, men også fin – det var så varmt på firemannsrommet at jeg tok med meg lakenposen, dunjakka og turlederen sitt liggeunderlag ut foran hytta og la meg der i noen timer, sov litt til og fra, frem til det ble litt for kaldt sånn ved firetiden på morgenen, da gikk jeg inn igjen og sov litt til. Det finnes heldigvis ikke noe bedre sted å sove litt dårlig enn på fjellet under åpen himmel i sommertemperatur.

Torsdagens etappe var ganske krevende, med mye stigning og mye grov ur gjennom Dørålglupen.

img_6903.jpg

Alle som har vært på fjelltur med meg vet at ur ikke er mitt sterkeste felt, jeg (synes i alle fall at jeg) får så dårlig balanse med så mye vekt på ryggen og alt blir litt klønete og med tårer i øynene ser jeg de andre spankulere tilsynelatende uanstrengt og jeg forbanner verden i noen sekunder og har selvfølgelig lyst til å gi meg, avvise alle og gå min vei. Minst én gang hver tur, haha. Heldigvis løsner det alltid, og på denne etappen løsnet det i grunnen veldig raskt og Dørålglupen, som man kan kalle «Porten til Rondane», var i grunnen et av de kuleste områdene på hele turen.

Overnatting på Øvre Dørålseter (1050 m.o.h.) med utsikt til Digerronden, Høgronden og Midtronden.

Dag fire, fra Dørålseter til Bjørnhollia (914 m.o.h.) sør i Rondane, en etappe på 24 kilometer gjennom Langglupdalen og fantastisk utsikt til av Rondanes mektige topper, blant annet Høgronden og det uslåelige Rondslottet (2174 m.o.h.), som jeg tenker at jeg må stå på toppen av en dag.

Bjørnhollia er også en betjent DNT-hytte, med et skikkelig koselig, prisvinnende tun og kanskje turens beste frokost.

Fra Bjørnhollia gikk turen, på sin nest siste dag, videre til Rondvassbu (1174 m.o.h.), gjennom Illmannsdalen. Det var fantastisk vær og til lunsj fikk vi tatt turens første bad, i krystallklart fjellvann og det er lenge siden jeg kjente meg så tilfreds med livet som hva jeg gjorde akkurat da.

Rondvassbu er relativt lett tilgjengelig, svært populær, DNT Oslo og Omegn sin største hytte i Rondane, og vi var der midt i sesongen. Hytta har ca. 130 sengeplasser, 200 mennesker overnattet likevel der den natten. Slikt blir det ikke akkurat avslappet hyttestemning av. Folk er selvfølgelig hyggelige og det er ingenting galt, det blir bare litt masete og trangt. Av den grunnen foretrekker jeg nok de mindre og litt mer tilbaketrukne hyttene.

dsc07195.jpg
Foto: Bella Engen

Rondvassbu ligger imidlertid svært vakkert til i sørenden av Rondvatnet og nært mange 2000-meterstopper. Både Hubertus og Prosecco’n fikk seg en ekstra piff der, og det fikk jeg også da alle menneskene og det fine været i kombinasjon fristet meg til å droppe dusjkøen og heller ta vaska i sjøen, som spesielt under hårvaskingen føltes som om den holdt godt under ti grader. Noen av oss ruslet en liten tur i området, vi spiste middag, ble sittende ute en stund, jeg ble sittende ute lenger enn de fleste og siste kveld er alltid kjipt.

Jeg har aldri skjønt dette med borte bra og hjemme best og «godt å komme hjemt til egen seng» og sånn; kunne jeg velge hadde jeg badet i fjellvannet og sovet i lakenposen min i lang tid fremover og jeg tror aldri i mitt liv jeg har sett frem til å komme hjem, i grunnen. Det er selvfølgelig ikke en bra greie, men det gjør i det minste bortesituasjoner til noe jeg ofte setter stor pris på.

Søndag og siste etappe, fra Rondvassbu til Smuksjøseter fjellstue. Vi lunsja ved Peer Gynt-hytta og med rømmevafler, gikk de aller siste kilometerne frem til fjellstuen og rakk både dukkert og/eller dusj og en siste fjelldrikk før transport til Oslo.

Det var det, kort oppsummert. Været var på vår side med opphold og lette skyer hele turen, bortsett fra i en times tid på dag to. Som i fjor var det et betydelig aldersspenn i gruppa; yngste deltaker var 25 og eldste 73 og det har liksom ingenting å si, eller om noe er det bare fint å være en så blandet gjeng med så masse forskjellige erfaringer og historier vi kan gi hverandre innblikk i. Og så må turlederen vår, Henrik, nevnes spesielt. Han gav oss alltid god informasjon, tegnet og fortalte med kart og grafer, lagde Rondane-quiz til oss og premierte vinneren med sjokolade han hadde med fra Danmark og bar med seg i sekken i perfekt tilstand hele uken, han sørget for at vi holdt passe tempo, tok passe lange pauser, gav noen ganger etter for masingen vår om noen minutters ekstra avslapping, andre ganger gjorde han ikke det og han viste interesse for oss alle og bidro virkelig til stemning og samhold gjennom hele uka. Og så er han dansk, og hva er vel kulere enn en dansk turleder i den norske fjellheimen? Henrik, hvis du leser: Igjen, takk for turen!

Rondane er kanskje ikke like vilt som blant annet Jotunheimen, kanskje ikke like slående eller umiddelbart rått. Jeg har inntrykk av at mange tenker på Rondane som kjedeligere, mer ensformig. Selv har jeg minimal kjennskap til Jotunheimen og kan ikke sammenlikne, men Rondane er magisk for meg. Det er så mykt og rundt der, på et vis? Så beroligende. Fascinasjonen handler nok også om at Rondane var det første fjellmassivet jeg traff, som jeg kan huske i alle fall – vi var på leirskole på Høvringen i 7.klasse. Barneskoletiden var fæl for meg og det var skummelt å reise på leirskole også, men jeg husker det som en ålreit uke. Vi fikk ri en tur, jeg hadde begynt på rideskole en stund tidligere og klarte meg fint, det gav meg en slags trygghet. En av dagene gikk vi lang tur og var ute i mange timer, nært på toppene vi var nært på nå. Jeg, som nesten aldri slappet av, slappet av den dagen. Jeg tok masse bilder (som jeg senere satte i album, et album jeg var svært glad i; på et tidspunkt la jeg det litt vekk og da jeg flere år senere tenkte på det, fant jeg det aldri, mamma har også lett etter det og jeg håper det ligger der, i barndomshjemmet et sted og dukker opp en gang), og da vi skulle tilbake til Høvringen den ettermiddagen husker jeg at jeg deltok i et slags kappløp med noen av gutta; vi løp i tet, jeg slapp meg løs og koste meg og det ble lagt merke til av lærerne, de sa til og med noe om det på kveldssamlingen, husker jeg, at de synes det hadde vært så fint å se. Slikt skjedde aldri ellers, for ellers var jeg alltid for redd og full av skam, så forknytt og tilbakeholden og det var en spesiell uke der i Rondane for snart 20 år siden, jeg er glad jeg har den å tenke tilbake på.

Og – jo, kroppen min fungerte forresten over all forventning nå på turen. Jeg satte meg på toget i Oslo med en tanke om at jeg kanskje kom til å måtte avbryte turen tidlig; i det minste trodde jeg at jeg ville ha mye mer ubehag og vondt enn hva jeg faktisk fikk. Smertene, en form for nervesmerter, og nummenheten har sittet i siden mars, etter at jeg startet året med en sulteperiode og masse voldsom og ensidig belastning på en nedbrutt kropp. Siden da har det blitt gradvis bedre, men det svinger med dagene og belastning og mye muskler må bygges opp igjen. Med andre ord var det med god grunn at jeg lurte på hvordan det ville gå – akkurat det handlet virkelig ikke om min hang til katastrofetenking. Tvert i mot var det svært optimistisk av meg både å melde meg på og å dra. En venninne foreslo å kjøpe og ta med slike gåstaver, for å begrense belastningen på beina. Jeg sa «kanskje det», tenkte «absolutt ikke», tenkte meg om i noen dager og tok til fornuft rett før turen. Heldigvis. De første to-tre dagene i fjellet brukte jeg dem masse, før jeg våget å forsøke mer og mer uten og tok de frem kun når jeg merket noe ekstra eller når det var ekstra bratt. Hadde jeg ikke hatt dem med, hadde jeg kanskje valgt å gi meg på et tidspunkt tidlig i turen, for én ting er å ha vondt, det tåler jeg så lenge jeg vet at det ikke er noe farlig eller ikke betyr at noe blir verre. Dersom smerten potensielt er tegn på forverring og stadig overbelastning, derimot, da blir jeg veldig satt ut og frustrert, spesielt etter en runde som i vår hvor jeg virkelig, og igjen, har kjent på hvor mye jeg risikerer ved å behandle kroppen min som den tåler alt, har null behov og kun er et verktøy for å holde psyken i sjakk. Å tenke så kortsiktig og unyansert går ikke, jeg vet jo det, og jeg var derfor bestemt på at jeg skulle gi meg dersom jeg opplevde at noe ble verre. Verre eller vondere ble det imidlertid ikke, og underveis kjentes det som om jeg ble litt og litt sterkere for hver dag.

Dermed håper jeg at jeg får tid til å være en del i marka i høst. Om det blir noe mer fjelltur i år, jeg tror kanskje ikke det, men har tanken i bakhodet og får se hva som lar seg gjøre de neste ukene. Neste år håper jeg i alle fall å få til både en hytte til hytte-tur  i fjellet av noe slag og en høyfjellstur med de amazinge hestene og folkene på Kvistli. Sistnevnte får forrang, tror jeg, siden det er noen år siden. I mellomtiden skal jeg bruke marka så mye jeg kan, det er ikke det samme, men det er ute og luft og natur og stillhet og enkelhet og pause der også, og ikke minst er det supert opptrening og trening for kroppen.

Vi var aldri ute og gikk i skogen eller i fjellet da jeg var barn, vi var ikke en sånn familie. Jeg har funnet ut av det i voksen alder, de siste årene. Jeg vet imidlertid at familien på pappa sin side, bestemor og farfar, var mye i Geiranger og området der gjennom mange år. Jeg vet at mamma og pappa tok meg med dit da jeg var liten. Da jeg var i tenårene kjørte mamma og pappa og broren min og jeg rundt i Norge flere somre. Turene hadde alltid i seg både fæle ting og fine ting; slik er det også å tenke tilbake. Men vi fikk sett mye av Norge. Ikke på samme viset som når man beveger seg rundt på egne bein eller på to hjul eller sittende på en hesterygg, naturligvis, men bedre enn ingenting var det og jeg er glad jeg har det å tenke tilbake på.

Jeg liker også å tenke at fascinasjonen min for fjell og den roen det gir meg å være blant så mektig natur, at det, dette fine, er noe mamma og pappa – uten å ane det verken da eller nå og kanskje er det ikke en gang sant men jeg liker å tenke det – gav meg da jeg var helt liten. At det plantet seg inni meg et sted og ble til noe i historien vår jeg kan tenke på for meg selv og fortelle om til dere her på bloggen, være stolt av og bære med meg som noe som gjør meg til meg og historien min til noe verdt å leve videre med og bygge på og kanskje til og med smile litt av innimellom. Jeg liker å tenke det.

IMG_6930IMG_6932img_6931.jpg

Vel, noe av teksten handler i alle fall om Rondane-turen, haha. Håper dere synes dere fikk et lite innblikk. Igjen kan jeg bare snakke varmt om DNT og fellesturer og opplegget, og jeg ser allerede frem til neste gang jeg får muligheten. Nå skal jeg ta med meg det nye teltet mitt ut i marka og tilbringe natten der (får vi håpe, oppnedsmilefjes).

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s