Liten oppdatering

Telendos i hjertet mitt, altså. Tenker innimellom at jeg godt kunne ha levd her, kunne nok ikke det, det er litt som å være på siden av den virkeligheten jeg kjenner. Og jeg vet ikke helt hva jeg skulle drevet med her, utover å spise, bade og gå tur (rundt og rundt på ni kvadratkilometer)? Måtte vært å skrive da, heh. Kunne lært meg å kjøre båt og vært med å bemanne de superkoselige tradisjonelle små båtene som går mellom Telendos og Kalymnos hver halvtime. Eller jobbet på en av restaurantene, om jeg fikk innpass, alt er veldig familiebasert. Måtte giftet meg her da, kanskje. Øya er dessuten veldig poppis blant klatrere, så jeg kunne jo ha begynt med klatring. Dykking. Tja. Nja.

Dagene er i alle fall behagelige. Ikke noe stress, det er i grunnen lagt opp til at man ikke skal stresse.

Det er knapt folk her og ingen asfalterte veier eller biltrafikk eller noe, bare båter og trillebårer og et par trehjulinger til å kjøre søppel og slikt med og alt er sjukt sjarmerende og gammeldagsaktig.

Jeg holder høsten på avstand; uanstrengt, har nok med de banale problemstillingene ferie ofte bringer; hva slags mat og drikke, hva slags aktivitet denne dagen. Kjøpe nok vann, lade mobilen jevnlig og unngå at den blir overopphetet. Bestemme hvilken bok som skal med i veska. Sånt noe.

Med ett unntak har jeg spist alle middager på Café Restaurant Rita. Stedet ligger så fint til akkurat der båtene kommer inn, helt ved vannet (det gjør forsåvidt alle spisestedene her, siden hele øysamfunnet befinner seg langs noen hundre meter på øyens østside), det er lyst og luftig og flotte farger. Rita lager skikkelig god mat, Yannis og nevøen hans yter topp service og får meg alltid til å føle meg vel, vi småprater litt og de minner meg på å slappe av, «no stress, just relax, sit for a long time and read», også etter at de vet jeg er ferdig med å spise og drikke. Dette lille stamstedet mitt med disse folka bidrar utvilsomt til den gode opplevelsen jeg har her, flaks at jeg på ganske måfå ramlet innom der første kvelden.

Det eneste og for så vidt litt store aberet er dyrene som går rundt her og gjerne samler seg ved den restauranten. Det er dyr som ikke har det godt, og dere som kjenner meg godt vet at dyr som ikke har det bra er cirka det verste jeg vet. Hundene, i alle fall noen av dem, virker det som om noen mennesker her har et slags eierskap til og i en grad passer på, mens kattene liksom bare er i veien og verdiløse, virker det som. De fleste er ekstremt tynne og ser alvorlig syke ut. Det gjør så vondt inni meg å se og enda vondere inni meg gjør det når jeg sitter der og spiser og det kommer en katt bort og setter seg ved meg, ser på meg med øyne fulle av infeksjon og jeg tenker – og jeg hater meg selv litt for det og gråter når jeg skriver om det – «vær så snill å gå, jeg mister matlysten av deg og det er ingenting jeg kan gjøre», det er fælt og sant og hadde det vært noe jeg kunne gjøre for den skulle jeg gjort det; jeg vet ikke hva det skal være for den er langt forbi restemat og klapp på hodet og den hadde nok ønsket å slippe livet dersom den visste at det går an å ønske det. Jeg får dårlig samvittighet for å spise. Er det bare sånn det er her (og mange steder)? Ville folk bare sett rart på meg om jeg snakket om en veterinær eller behovet for mat og omsorg? Kan man blande seg inn i et lokalsamfunn sånn? Kanskje hadde det vært noe å gjøre om jeg var tøffere, burde jeg snakket med noen mennesker eller adoptert noen katter; det går da ikke eller er det slik at alt går om man vil nok? Jeg vet ikke. Det plager meg og jeg kjenner meg maktesløs og forsøker å beskytte meg derfor, og er det én grunn til at jeg ønsker å dra herfra så er det denne.

I går besteg jeg (eller er det kanskje en minimumsgrense for hvor høyt noe må være for at man skal kunne kalle det «besteget»?) Mount Rachi (tror jeg har funnet ut at det uttales med trykk på i’en, eller med «lang i» eller hva det heter, liksom som «magi»), ca. 459 meter over havet. Dette fjellet er i grunnen det det meste av øya består av. Turen tok fem timer og det ble noen varme høydemeter, særlig fordi noen valgte å legge turen til midt på dagen. Hadde faktisk klokka på 0415 da, for å komme avgårde ca. kl. 05, men våknet visst ikke før nærmere 08, er digg aircondition og bedre sovetemp enn hva jeg har hatt hjemme på noen måneder. Så da spiste jeg frokost og kom meg avgårde halv ti. Etter ca. en time var jeg ved Agios Konstantinos-kirken, som ligger ca. tre kilometer herfra og på 250 meters høyde, visstnok i ruinene av en bysantisk bosetting. Utrolig stilig beliggenhet ytterst på en fjellkant og, som egentlig overalt her – for en utsikt. Kirkedøren sto åpen og i det bittelille kirkerommet i det som er igjen av kirken, satt Stavros, jeg visste ikke da jeg gikk videre derfra at det var det han het; ikke før jeg var på vei ned igjen og stoppet og pratet mer med ham. På veien opp mente han at jeg burde stoppe der, fordi «too hot», han virket bestemt, men smilte og gav meg tips om veivalg likevel da jeg forsikret om at jeg hadde «taken precautions» (kom der med en våt, hvit t-skjorte på hodet, vakkert glinsende av solkrem faktor 50 og med en sekk bulende av vannflasker).Det tok meg snaut halvannen time derfra og opp, i ganske rolig tempo. Tidvis veldig bratt og ikke så lett å se nedenfra og i virvaret av planter og stein hvor det var lurt å gå. Og til slutt veldig kult å stå på toppen og kikke utover; skal ikke nevne utsikten igjen, dere skjønner greia og aller mest var det så digg å stå der av andre grunner enn utsikten jeg ikke skal nevne. Å bevege seg mellom steder og kjenne at kroppen fungerer godt nok og blir sliten på en måte som føles så «riktig», og at hodet får pause fra alt annet enn det jeg er i der og da; neste steg, neste varde, neste fine ting å se på. Men også, i dag, jeg gruet meg litt, ikke fordi varmt eller slitsomt, men fordi noe på et eller annet vis kjentes utrygt. Antakelig kan min utmerkede evne til katastrofetenkning tilskrives deler av skylden (type, «hva om en av disse geitene som trasker oppi der plutselig har fått rabies eller en annen galskap og går til angrep på meg i 400 meters høyde kilometervis unna andre mennesker?»). Jeg kødder ikke. Jeg klarer å tenke meg ganske godt vekk fra det, men slike tanker kommer og påvirker. Relatert, og likevel noe annet, noe dypere, er en fryktfølelse som ofte dukker opp når jeg er alene i omgivelser jeg ikke har, eller føler jeg ikke har helt eller god nok oversikt eller kontroll over, og hvor jeg blir alene om det om noe skulle skje – dette «noe» vet jeg ikke alltid hva er engang – men som dere skjønner av rabiesgeiteksempelet over er det nok å ta av – og noen ganger behøver det ikke handle om annet enn alenehet, veien opp på toppen ligger på øyas nordøstside og det er sjelden mennesker der. Det kan virke irrasjonelt. Samtidig kjenner jeg det så godt igjen fra alltid og det kommer selvfølgelig fra noe jeg vet hva er, det henger igjen og jeg kan tenke meg om, tenke rundt det og komme til at det nok går bra, det går helst bra, og noen sjanser må man ta, og så videre. Det handler om tillit til meg selv og om en slags tillit til verden; første bud bør ikke være at det meste kan være farlig og verdt å passe seg for. Det er imidlertid som om jeg forsvinner vekk fra det som faktisk er, inn i en slags tåke der jeg ikke ser annet enn alt som potensielt kan skje.

Mens jeg skrev avsnittet over tenkte jeg på at det tidligere, for en del år tilbake nå, ikke var noen forskjell for meg på om jeg var sammen med andre mennesker eller ikke, den samme fryktfølelsen kom likevel fordi det ikke var noen tillit i meg til at andre ville hjelpe om det skulle behøves. Der har det altså skjedd en stor og viktig endring. Nå er det mer et faktisk fravær av andre som i noen situasjoner stresser meg mer enn nok nødvendig. I alle fall, det ble viktig å komme seg opp på toppen, selv om det lugget litt i stresspulsen, siden jeg hadde så lyst og det virkelig egentlig ikke var noen god grunn til å la være.

På vei ned tittet jeg inn i kirken igjen, han satt der ennå med boken sin, kom ut, jeg fortalte litt om de siste par timene og han fortalte meg at han bor på Kalymnos og innimellom liker å komme over hit, gå tur, gjerne sitte i kirken en hel dag. Han inviterte meg inn for å titte og det et fantastisk rom, veggene er hvitmalt mens taket er som opprinnelig i murstein, og hele rommet er fylt med bilder og malerier og et alter og denne benken inntil veggen hvor han satt. Han spurte litt om meg og jeg litt om ham, jeg spurte om å ta et bilde med ham og han lurte på om vi kunne utveksle adresser og skrive brev. Vi skrev ned adresser, jeg tok et bilde og fikk verdens mest forsiktige kyss på kinnet, det var et veldig fint møte, så fint at noe i meg tenker det var en mening med at jeg ikke kom meg helt opp på søndag; da hadde jeg jo gått glipp av dette og naturligvis er det bare tilfeldigheter, de kan jo også ha fine ting i seg.

Traff nesten.

Flyet hjem går på fredag. Nå er det onsdag morgen og i dag lurer jeg på å ta båten over til Kalymnos og vandre litt i Mirties. I kveld skal jeg sjekke ut noen gamle ruiner og en liten strand jeg ikke har vært på, se på solnedgangen igjen og spise middag igjen.

Og til slutt, tusen takk for hyggelige meldinger de siste dagene! Flere skriver at dere blir inspirert til å reise og finne på ting alene – det er så gøy å høre. Andre takker for åpenheten min og sier det hjelper og jeg forstår det ikke helt og forstår det likevel litt.

God onsdag, dere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s