Aleneturtanker

(Pleier ikke publisere fra mobil og app, så beklager på forhånd alle layout-relaterte merkeligheter i dette innlegget.)

Har selvfølgelig tid til å skrive litt på min ukeslange Hellas-ferie i eget selskap.

Befinner meg på Telendos, en gresk, liten øy i øygruppen Dodekanesene. Her har jeg tid til å tenke også, og forsøker å være konstruktivt selektiv vedrørende akkurat det. Det er andre kvelden og jeg har tenkt flere ganger i dag at jeg faktisk har det bra her. Atmosfæren er skikkelig digg og omgivelsene nydelige (er riktignok så svak for nesten alt av natur som er litt eller veldig annerledes enn det jeg ser til vanlig) og hotellet helt innafor (hilsen hun som stort ender opp i sovesal på hostel) og jeg må ingenting, kan sove nok, få servert mat og være ute så mye jeg vil.

Har tid. Til å bade (i krystallklart vann, som det heter, så salt at det svir i halsen og så varmt at jeg blir svett av å svømme). Til å lese (tok med meg en bok om rus, for å friske opp siden jeg har begynt å jobbe på Gatehospitalet; Max, Mischa og Tetoffensiven av Johan Harstad; har Knausgårds Min kamp på lydbok, resten av bind fem, og bind seks). Til å sole meg (men brunfargen har knapt noen sjanse, jeg har så mye arr og så stor angst for kreft at jeg pøser på med faktor 50 over hele meg, bortsett fra på et lite område på ryggen, merket jeg i dusjen i stad, ikke så lett å få til alt alene). Til å drikke litt (vann hele tiden, selvfølgelig, og en øl på balkongen og vin på restaurant (til ganske koselige priser). Til å spise god mat (frokost på hotellet er inkludert i romprisen, ikke den mest spennende eller helsebringende men god nok, forsøker å være fleksibel, blir mett-ish av dette også og kan spise grovbrødet og grønnsakene mine hjemme; litt mat fra dagligvaren til lunsj, middag ute. Det er noen små restauranter her, jeg har vært på den samme begge kveldene fordi best beliggenhet og nå har jeg blitt på håndhilser’n med han som driver også, vi får se om jeg greier å teste et annet sted i morgen). Til å gå turer, rusle rundt (strengt tatt på grensen til for varmt for å bevege seg så mye, i alle fall i følge de lokale. Varmere her enn hjemme, men det kjennes annerledes, bedre, noe med lufta og sikkert noe med at jeg strengt tatt ikke MÅ gjøre noe som helst). Til å utforske (varmt, altså, men ønsker å få meg minst én tur til toppen av øya (Rachi, 459 moh), til et par andre steder på øya (rester av klosteret St. Basil fra middelalderen og av en romersk by, blant annet) og en tur til naboøya Kalymnos (som nåværende Telendos var del av frem til et jordskjelv i 554 f.Kr.) og utforske den litt. Det er dessuten så vakkert og annerledes her at fint bare å gå rundt).

En ukes tid til dette og jeg bekymret meg litt for å reise, droppet det nesten og dro likevel, angret nesten i går kveld og alt kjentes litt bedre i morges.

Det gjelder å tenke tilstrekkelige lite på det som kanskje kunne ha vært, det jeg hadde valgt akkurat nå dersom det fungerte akkurat slik. På ferie alene er det lett å bli minnet på det som mangler og påminnelsen kan lett gjøre noe egentlig ålreit til noe man burde ha latt være å gjøre – det blir jo bare vondt.

At alle andre her er sammen med noen, betyr ikke at ingen andre er alene. De er bare ikke alene på ferie akkurat her og nå, slik jeg er. At de ikke er alene betyr heller ikke at jeg ikke burde være her alene fordi det ikke kan bli noe fint av det. Jeg tror at jeg kan savne selskap og ha det ålreit alene på samme tid. Og sånn.

Bestilte Hellas-tur for noen uker siden, en natt jeg ikke fikk sove. Tittet først på fjellturer med DNT, turte ikke bestille noe fordi kroppen og særlig beina har vært så vondt og fordi nesten av alt muskler forsvant i en destruktiv runde en gang i vinter, tenkte alternativt på en slappe av-tur som ikke kostet altfor mye og i løpet av en time var tur til Telendos bestilt og betalt. I løpet av noen dager bestemte jeg meg for å sjanse på hytte til hytte-tur i Rondane også – alt dette var altså før jeg visste om jeg kom inn på masterstudium og dermed ville måtte jobbe ekstravakter og helger og dermed ikke ha noe særlig verken fast eller forutsigbar inntekt de neste par årene. Og nettopp slik blir det visst, heh, og akkurat det kommer jeg til å stresse masse over fremover. Forsøker imidlertid å ikke tenke så mye på det akkurat nå, av åpenbare grunner, og jeg angrer uansett ikke på spontaniteten og avgjørelsene. Brukte halve vinteren og hele våren på å sørge over tingenes tilstand, over ulevd liv og 30 års kronisk fravær av håp, mål og drømmer. Behovet for å gjøre ting blir så stort noen ganger at sjanser på størrelse med denne kjennes verdt å ta. Dessuten hjelper det at jeg stadig blir flinkere til å stå i og tåle virkeligheten. Med det mener jeg at mye ordner seg dersom man gjør en innsats for å finne løsninger. Når virkeligheten kjennes for skremmende, er det lett å gi opp, flykte unna, slutte å prøve – og med det minker også sannsynligheten for gode løsninger. Slik var det for meg før – og selvfølgelig hender det ennå at jeg tenker i den retningen. Jeg snakker om det også, og med sorgen over ulevd liv og all selvødeleggelse stadig pirkende borti noe inni meg, er terskelen for flukt ganske mye høyere enn før.

Sommeren er ålreit, høsten blir veldig spennende. Ser frem til å være student igjen, og har glemt hvor sjukt stress det er å ha eksamen. Skal jobbe mest mulig, litt her og litt der, noe avklart og noe uavklart – og det ordner seg. DNT-turen til Rondane ble forresten superfin og gikk mye bedre for meg enn hva jeg våget å håpe på; om noe hadde kroppen bare godt av det og jeg kommer tilbake til turen en annen gang, den fortjener litt mer omtale og noen bilder.

Midnatt er sovetid i all denne lufta og sola, så avslutter her. Kanskje like greit etter stor nok mengde avsnitt uten egentlig mål og mening. Opprinnelig plan var å komme inn på noe mer alvorlig og meningsfullt, nemlig kropp og «sommerkroppen», spiseforstyrrelser, selvskading og annet aktuelt, men det får bli neste innlegg.

(Følg gjerne på insta for flere oppdateringer, @monaspettersen)

Hellashilsen,

En kommentar om “Aleneturtanker

  1. Du er en ispirasjon! Jeg skal reise i Asia alene og gruer meg litt. Kjenner meg igjen i det du beskriver og du gir meg håp om at det blir bra å reise alene ❤️ TAKK!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s