… og plutselig hadde det gått nesten tre måneder. Innimellom er det helt umulig å tenke seg at noen kan ha interesse av å lese skribleriene mine. I tillegg har jeg slitt med mye smerter i kroppen, spesielt i underarmer og hender. «Betennelsestilstand i kroppen», slike diffuse greier kommer uten noen quick-fix, og nok en gang er jeg blitt påminnet hvor lett det er å ta god fysisk funksjon som en selvfølge når ingenting er galt. Kroppen er bare der, den er bare der og tåler alt og skal gjøre som jeg vil, som jeg gir den beskjed om – som om den ikke er meg, men min. Som om.
Jeg er glad i oppsummeringer, men de er ikke alltid så enkle å skrive. Det har vært tøffe måneder, fordi det aller meste som skjer i livet og hverdagen min for tiden preges av sorgen som plutselig slo inn en gang på nyåret. «Du er i en sorgprosess, Mona. Du sørger over ulevd liv og over hvordan ting var og ble», sier psykologen min til meg. Vi vet det, begge to, hun trenger sånn sett ikke å si det, men jeg trenger at hun sier det, og jeg trenger at hun sier det hun også sier; «Det er vondt, men det er en god ting, jeg tror det er nødvendig. Det er vondt å stå i det, men du kommer deg gjennom det.»
Jeg ville ikke ha vært meg om tankene ikke streifet innom enkle utveier og destruktive avledningsmanøvre, men å flykte nå vil bare frata meg enda mer liv. Jeg forsøker å la meg motivere heller enn å bli handlingslammet. Dette er også en balansegang; jeg opplever å ha så dårlig tid, jeg har så stort behov for endringer og løsninger og «godt nok» her og nå, nå, i går. Og så er det ikke alt man får fikset over natten, eller i løpet av to eller seks måneder eller til og med et år. Noen ting tar rett og slett tid, og jeg forsøker å la det ligge en trøst i vissheten om at jeg, nå, gjør så godt jeg kan for å ha det og få det mer slik jeg ønsker meg. Samtidig spør jeg meg selv flere ganger daglig om jeg virkelig gjør så godt jeg kan, gjør alt jeg kan, hva mer jeg burde gjøre.
Flere ganger daglig minner jeg meg selv på at sorgen er en følelse og at følelser er noe man har, ikke noe som er alt, uansett hvor intenst og altoverskyggende det innimellom virker, og i følelser er det dessuten liv, noe det ikke er i tomheten (dere som har fulgt meg en stund vet at den har tatt mye plass). Og så er det jævli vondt uansett og jeg lurer fælt på hvor lenge det skal fortsette. Å leve i de store spørsmålene 24/7 er tross alt til å bli ganske gal av, det også.
Siden sist har jeg i alle fall flyttet fra Røa til Sandaker og det kjennes skikkelig, skikkelig bra. Jeg er delvis tilbake i jobb som sykepleier, samtidig med at jeg forsøker å finne ut av hva slags jobb og arbeidssituasjon jeg ønsker og klarer å stå i videre. To helger har jeg tilbrakt sammen med fine folk i organisasjonen Barn av rusmisbrukere (BAR). Frivilliggjengen var i Gøteborg, hvor arbeid med videreutvikling av chattjenesten BARsnakk stor på agendaen. På samme agenda sto Liseberg, byvandring, god mat, is, sol og mer god mat. For en bra gjeng å henge med. (BARsnakk trenger for øvrig flere frivillige! Ta kontakt med meg eller direkte med BAR om du er interessert.)
Jeg har vært Tinder-aktiv og blir stadig mer fortrolig med det. Ikke med selve Tinder-opplegget, kan vi vel si, men med konseptet dating, i alle fall, heh.
Forrige helg fikk jeg meg en liten Hvaler-tur, på hytta til kjæresten til en venninne. Da jeg var barn jobbet pappa for Halden kommune og restaurerte hus på Makø på Nordre Sandøy. Vi var der flere somre. Etterpå var vi der en gang med skolen. Siden den gang har Hvaler ligget som et av de bleknede barndomsminnene jeg forsøker å anerkjenne som en del av historien min. Jeg ser tilbake og lurer på hvordan jeg egentlig hadde det der den gangen. Sist helg kjørte vi båten forbi, og bare det vekket så mange minner jeg ikke visste at fremdeles lå der. Man kommer seg vanskelig unna en øy som barn. Som barn kommer man seg i grunnen vanskelig unna noe som helst og sånn sett var øylivet ikke verre. Blant det fine var sauene, makrell i tomat-blingser på fjellknausen mens vi så kveldsferga gå forbi, alle badene, besteforeldrebesøk, rusleturene på øya og saltvannslukt og lukten som var inne i husene; jeg vet ikke hva den heter, men kunne nesten kjenne den der vi tøffet forbi på sjøen. Kanskje lukter det helt annerledes der nå. Jeg har bestemt meg for å finne ut av det i løpet av sommeren.
Hvaler var for øvrig fremdeles superfint, og helga full av god mat og drikke, årets første softis og årets første bad – alt sammen med bra folk.
Ble dessuten påminnet om hvor godt det er bare å være ute i naturen, og går nå og lurer på om jeg skal kjøpe meg telt. Eventuelt hengekøye. Eventuelt begge deler. Har så lyst til å være masse ute i sommer, også alene, for å utfordre meg selv og bli stødigere på friluftslivet. Det forusetter at kroppen spiller på lag, i alle fall i noen grad, men fordelen med telt, sovepose og stormkjøkken er i alle fall at man ikke trenger å bevege seg så fryktelig langt for å få skikkelig turfølelse.
Ellers. Sommervær big time og kjære Oslo, vi digger deg så masse.
På mandag holdt vi – Bente og Finn og jeg – Skrift i hud-seminaret igjen, denne gangen på Nasjonalbiblioteket. Været var dessverre litt for fint, det kom ikke så mange som vi hadde håpet, men for egen del gikk jeg ned fra scenen med en ålreit følelse. Det blir ingen vane å stå på en scene og snakke om egen selvskading foran en gjeng fremmede mennesker, og det blir en vane å stå på en scene og snakke om egen selvskading foran en gjeng fremmede mennesker.
Til høsten skal Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP) arrangere Personlighetsdagene. De siste årene har NAPP arrangert fagkonferanse om personlighetsforstyrrelser, over en eller to dager. I år blir det altså en hel uke med en rekke ulike arrangementer, både fagkonferanse og gratisarrangementer, på dag- og kveldstid. Jeg er med i Ekspertrådet, en gruppe bestående av mennesker med egenerfaring med personlighetsforstyrrelser, i NAPP, og vi er så vidt i gang med planlegging. Jeg digger å jobbe med prosjekter som lar meg bruke både egenerfaring og fagkunnskap samtidig, og spesielt er det kult å gjøre det i tilknytning til et fagmiljø med landets beste kompetanse på personlighetsforstyrrelser. Det er stadig viktig at disse lidelsene blir snakket om og forstått bedre. Personlighetsdagene arrangeres fra 26.-30. november, notér gjerne datoer. Mer informasjon kommer etter hvert som programmet blir klart.
På fredag fikk jeg levert et kvart tonn byggesett fra IKEA. Etter dagens besøk av to gode kolleger er tre av fire møbler ferdig montert og det nærmer seg en viss sivilisert tilstand i heimen. Fikk på plass en del bøker og klær, stakk fra resten av rotet til Sognsvann, utendørskveldsmat i godt selskap og helt innafor badetemperatur. Jobb i morgen, og snart venter noen dager i Dublin – hadde plutselig noen dager fri i turnus og kunne bestille turen jeg ikke fikk reist på i februar.
Avslutter med en liten historie fra her om dagen. Jeg satt på trikken, i slike seter som vender mot hverandre. Rett overfor meg satt en dame på sånn 50-ish. Jeg satt der i shorts og singlet, jeg merket at hun så på meg, lenge. Det skjer fra tid til annen, dette, og naturligvis er det ikke spesielt ålreit. Noen ganger er det svært ubehagelig, og noen ganger spør jeg, med et smil, vedkommende som glor, om han eller hun lurer på noe eller trenger hjelp med noe. Det stopper i alle fall stirringen. Denne damen sitt blikk var intenst, men det kjentes ikke ubehagelig. Jeg så på henne, forsøkte å få øyekontakt, fikk det til slutt og smilte til henne. Hun snudde seg vekk, mot vinduet, og jeg kunne se at hun fikk tårer i øynene. Det var ingen rett i nærheten av oss, jeg lente meg så vidt frem, spurte om det gikk bra med henne. Hun gned vekk tårene, så på meg, «Jeg… Jeg har en datter som driver med selvskading.» «Skjønner. Det var leit å høre», jeg ble litt satt ut, hva sier man der på trikken, jeg holdt blikket hennes og hun smilte så vidt. «Takk. Jeg beklager at jeg så sånn på deg. Datteren min dekker seg alltid sånn til, jeg skulle ønske at hun også kunne gå i slike klær på sommeren.» (ordene hennes cirka gjengitt). Vi hadde ikke så mye tid, jeg sa noe om at mange har vansker med å vise frem arr, at det er ulikt hva som kjennes greit, at det er naturlig å velge det som kjennes minst belastende, at det er en prosess, kanskje etter hvert en gang, kanskje. Hun skulle av trikken, til datteren sin, sa hun, hun sa takk og lykke til og takk og hun ba meg fortsette med å være meg. Jeg sa også takk og plutselig satt jeg der med tårer i øynene og plutselig måtte jeg smile. Tenk på det mylderet av historier og mennesker som lever her i Oslo og noen ganger møtes i disse ekstremt skitne og likevel sjukt sjarmerende blå trikkene. Innimellom, i sånn tre øyeblikk av gangen, virker ikke historien min noe dårligere heller. Den passer inn, på et vis, og noen ganger hater jeg den. Og det aller beste med den er at den fortsetter.
