Om hva selvskadingen har vært for meg. (Self-Injury Awareness Day)

I dag, 1.mars, er verdensdagen mot selvskading, eller mer internasjonalt, Self-Injury Awareness Day (SIAD). Jeg må innrømme at jeg ikke har satt meg så godt inn i i hvilken grad eller hvordan dagen markeres rundt om i verden, men det er en årlig og altså internasjonal grasrotmarkering, kan det vel kalles, med opprinnelse fra USA. Hensikten er å øke kunnskapen (i samfunnet generelt, hos politikere og helsepersonell og mannen i gata) om hva selvskading er og kan handle om, øke forståelsen for hvordan det kan være å slite med dette og å imøtegå og korrigere misforståelser og myter knyttet til selvskadingsproblematikk. I korte trekk. I Norge har Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS) de senere årene arrangert konferanse om selvskading denne dagen.

Hvorfor gå løs på seg selv med kniv og barberblader? Jeg gjorde det i mange år. Å skulle gjøre det igjen, virker mer og mer fjernt og nyttesløst. Meningsløst. Var det ikke alltid meningsløst? Ja, og nei. Det endret jo egentlig ikke på noen ting. Livet mitt ble ikke mindre vondt eller mindre realitet av at jeg skadet meg selv. Selvfølelsen tok seg ikke opp med antall sting, for å si det sånn, og tomheten inni meg kom tilbake etter hvert som den fysiske smerten avtok og påfyllet omsorgen på legevakten hadde gitt meg, var brukt opp. Kort oppsummert: Jeg fikk det, i den store sammenhengen, ikke noe bedre av å skade meg selv. Noen ganger blir den store sammenhengen bare for mye å skulle forholde seg til.

fil-31-12-2017-12-24-12.jpeg

Selvskadingens mening og funksjon.
Selvskading kan ha mange meninger og funksjoner, både for den enkelte og fra person til person. I denne teksten skal jeg ikke ta for meg selvskading som fenomen, jeg kommer ikke til å skrive generelt om hva selvskading er eller hva årsakene kan være, og så videre. Det er det så mange andre som har gjort, og gjort godt. Nederst i teksten linker jeg til noen artikler og nevner noen bøker jeg anbefale å lese for dere som ønsker å vite mer. Jeg
skal forsøke å sette noen ord på hva selvskadingen har vært og gjort for meg. Det blir ikke uttømmende, jeg trekker frem det mest sentrale. Husk på mens du leser at dette er min historie. Mine grunner for å skade meg selv vil ikke være akkurat de samme som for andre, selv om vi vet at det også er mange fellestrekk. Enkelt kan vi si at det i hovedsak handler om en smertefull, uutholdelig indre tilstand man forsøker å regulere og/eller uttrykke. Imidlertid er det viktig å være nysgjerrig på hva selvskadingen er og gjør for den enkelte – dette kommer jeg tilbake til mot slutten. Jeg deler min historie for å illustrere hva det kan handle om og hvordan det på et eller annet vis alltid vil eksistere en form for logikk og mening i det som sett utenfra først og fremst kan virke destruktivt og hensiktsløst. 

Noe som bare var mitt. Jeg begynte å skade meg da jeg var 17 år. Da hadde jeg allerede utviklet en spiseforstyrrelse, var veldig bulimisk og spiste og kastet opp flere ganger om dagen. Jeg la på meg en del kilo, og for meg som følte meg stygg fra før av, hjalp dette ikke – og jeg hadde mistet den anorektiske kontrollen jeg hadde hatt og tynnheten jeg hadde slitt så hardt for. Livet kjentes skummelt og ukontrollerbart, slik det alltid hadde gjort. Å bli tynn, og nå å spise og kaste opp, var forsøk på å håndtere (få pause fra, kontrollere) alt det vonde jeg hadde inni meg, som jeg ikke visste hva var, ikke hadde ord for og aldri hadde snakket om. Selvskadingen begynte med forsiktig risping i låret. Alle kunne se at jeg hadde «mistet kontrollen og blitt tjukk», jeg trengte noe som var bare mitt, noe ingen visste om og som jeg kunne ha kontroll på selv. Det var dessuten mye distraksjon i den fysiske smerten.

Noen som skader seg, oppgir at de ikke kjenner smerte mens de holder på. Det gjelder nok spesielt dem som er i en dissosiativ tilstand når de skader seg. For andre er den fysiske smerten nettopp det de søker; da kjenner man på denne smerten heller enn på hvordan man har det inni seg.

Å få kontakt med meg selv. Jeg har slitt mye med en opplevelse av tomhet. Eller for å si det litt mer rett ut: Jeg har følt meg tom inni meg det aller meste av livet mitt. Det er som om jeg ikke har hatt noen kjerne, ingen klar opplevelse av hvem jeg er. Som om jeg har vært uten innhold, innsiden av kroppen har vært som et tomt hulrom. Enkelt forklart henger dette sammen med at jeg har kjent så lite følelser. Da jeg var barn, var jeg mye redd og usikker og jeg skammet meg, jeg trodde at alle mennesker så ned på meg. Så jeg kjente jo på noe, men det var mer som en kronisk tilstand av usikkerhet og skam, ikke som følelser. Jeg kjente ikke på følelser som sinne og glede og tristhet og lyst, det var ikke noe slikt vanlig følelsesliv i meg. Dette fortsatte inn i ungdomsårene og voksen alder, slikt endrer seg ikke av seg selv.

Etter hvert skjønte jeg at tomhetsfølelsen (som innimellom har vært ekstra intens, spesielt når jeg har vært mye alene) ofte var det som foranlediget selvskading. Tomhet er å ikke vite hvordan jeg har har det eller hva jeg trenger (følelser er jo et signal til oss om nettopp hvordan vi har det og hva vi har behov for. Når følelsene mangler, blir det ikke lett å orientere seg). Når jeg kjenner meg tom, har jeg ikke meg selv, og ingenting betyr noe. Jeg var nummen og urolig og rastløs på én gang og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Å kutte meg var en måte å opprette kontakt med meg selv på, å kjenne at jeg var der, å kjenne noe. Det gjorde vondt, blodet var varmt, jeg kunne kjenne og se at ikke alt bare var tomt og svart. Å kutte meg gav meg en ro, jeg kunne slappe av etterpå, og denne roen varte i alle fall i noen timer, ofte i et par dager. Ja, takk. Fordi altså, noen ganger blir den store sammenhengen bare for mye å skulle forholde seg til.

Beskyttelse/ Å få tak i meg selv. Jeg fikk en ro inni meg etter at jeg hadde skadet meg. En slags trygghet? Det er ikke se lett å forstå alle hvorfor’ene. Hvorfor denne indre tryggheten, de neste par dagene, av smerte og kutt i huden? Hvordan henger det sammen? Jeg kjente meg beskyttet når jeg nylig hadde skadet meg. Som om verden gikk mindre inn på meg, fikk mindre makt over meg. Som om samme hva dritt som skjer, samme hva jeg mislykkes med eller samme hva alle dere folk ute i verden tenker om meg, f*ck you, jeg har i alle fall dette. Og kanskje mer: Når jeg kuttet meg, så kom jeg i kontakt med noe inni meg, en følelse, noe av alt det som faktisk er der (jeg har jo aldri vært helt tom, innholdet har bare vært så utilgjengelig for meg), og dermed hadde jeg meg selv mer etterpå. Da var jeg ikke bare lenger som et tomt skall uten kjerne og uten noe å stå imot verden med; ikke lenger bare som et løv som ble kastet hit og dit med vinden uten en dritt å stille opp med. Kuttingen satte meg i kontakt med noe i meg selv, og med dette i meg selv så tåler jeg verden bedre. Jeg ble litt mer meg selv, for en liten stund (og du vet, den store sammenhengen og så videre). Noe sånt. Det er ikke lett verken å forstå eller å forklare. Men, noe sånt.

Ikke alltid mye følelser. Apropos tomhet. Jeg gikk til en psykolog en gang som forklarte meg gang på gang at det å skade seg er noe man gjør når man kjenner på mye følelser, ofte sterke og negative følelser. «OK», tenkte jeg, «slik er det ikke for meg…». Jeg kjente jo tilnærmet ingenting, kjente meg tom eller ante ikke hva jeg kjente. Sterkt eller mye var det i alle fall ikke. Dette er en del år siden, og jeg klarte ikke å si dette til henne, ble bare sittende der ganske taus hver gang, tenkte at jeg skadet meg av feil årsak, at det ikke var ordentlig selvskading jeg drev med, at verken hun eller noen kunne hjelpe med ut av det siden jeg gjorde det feil og det dermed ikke var til å forstå for noen andre – og at dersom jeg sa noe om det, så ville jeg kunne såre henne, påføre henne ubehag ved å si at hun tok feil. Slik var det da. I dag kunne jeg enkelt ha sagt at «Du, det er nok ikke helt sånn for meg, jeg kjenner jo ikke så mye følelser, det handler om noe annet, kan vi snakke om det?» og vi kunne snakket om det. Men ikke da. Dette illustrerer hvor viktig det er å være interessert i den enkelte personen og vedkommendes opplevelse av sin selvskading. Og selvskading handler altså ikke alltid om å «fjerne sterke følelser», det kan også handle om å klare å kjenne noe, vekke seg selv fra nummenhet og tomhet. Et lite sidespor, dette, men  viktig å være klar over.

IMG_5020

Det var altså ikke én grunn til at jeg skadet meg, det kunne variere  fra gang til gang, og det har endret seg litt med årene. Eksempelvis var det i starten noe som var bare mitt og hemmelig og ikke noe som handlet om noen andre, og derfor viktig for meg; det var så lite annet ved livet mitt som bare var mitt. Etter hvert har selvskadingen handlet mer om å finne denne roen og tryggheten inni meg selv.

Det handler ikke om oppmerksomhet. En dessverre vanlig myte knyttet til selvskading, er at de som skader seg, gjør det for å få oppmerksomhet. Eller at de gjør det for å manipulere. I min naivitet – eller fordi jeg selv og mange av de menneskene jeg omgir meg med til daglig, vet bedre – tenker jeg innimellom at behovet for å snakke om selvskading for folkeopplysningen sin del, ikke er så stort lenger. Folk vet, tenker jeg. Folk har skjønt det nå. Mange har skjønt, folk har ikke skjønt. Ikke generelt, ikke godt nok. Det er bare å gjenta: Selvskading handler verken om å ønske seg oppmerksomhet eller om å forsøke å manipulere noen (For ryddighetens skyld: Det vil finnes noen unntak, det gjelder vel det aller meste her i verden. Men i all hovedsak: Nei). Det handler om så mye annet.

Selvskading bør forstås som uttrykk for en dyp indre smerte og for at vedkommende som skader seg, mangler andre, mer hensiktsmessige og selvivaretakende måter å regulere og gi uttrykk for indre tilstander på.

Et språk når ordene mangler. Selvskading er uttrykk. Selvskading fungerer også som et språk. Det er et ordløst språk, og et ekstremt fattig språk, men likevel. Der ordene mangler, kan kroppen kommunisere noe. Jeg vet det godt.

Utallige kvelder satt jeg hjemme alene med så mye uro inni meg at jeg helt bokstavelig talt lurte på om jeg ville komme meg gjennom det; noen ganger tenkte jeg at jeg kom til å dø av det, at kroppen ville gi opp og gi meg et hjerteinfarkt. Andre ganger tenkte jeg at slik alt kjentes da, helt tomt og meningsløst, ville vare for alltid, at jeg aldri kom til å kjenne på noe fint igjen. Jeg skadet meg. Noen ganger når jeg kom på legevakten etterpå, sa de at jeg gjerne kunne ringe eller komme før jeg skadet meg, sånn at jeg kanskje kunne slippe å skade meg, snakke om det som var vanskelig i stedet, eller ikke snakke om jeg ikke klarte det, bare komme, være der. Jeg tvilte ikke egentlig på at de mente det, de som sa det, men det var så vanskelig likevel. Følte jo at jeg måtte klare å si noe dersom jeg skulle komme, var redd for å bli spurt om hvorfor jeg kom, var redd for å bli avvist, redd for å bli møtt godt og med omsorg, for hvordan tar man imot det, redd for å kjenne meg som en byrde, redd for skammen som kunne komme etterpå, og så videre. Et kutt er noe veldig konkret, «jeg har det vondt, se her», et dypt kutt trenger å bli sydd, «dere kan ikke avvise meg, ikke like lett i alle fall, og hvis dere gjør det er det dårlig helsehjelp». Et kutt er noe konkret – og gir en helt konkret grunn til å komme. Med andre ord: Selvskadingen gjorde det på en måte mulig for meg å be om hjelp. Det var ikke oppmerksomhet jeg søkte, jeg søkte hjelp og omsorg, som jeg trengte, og jeg ba om det på den eneste måten jeg klarte å be om det på. Jeg satt ikke hjemme og tenkte at jeg skulle kutte meg for å kunne dra på legevakten og få oppmerksomhet. Jeg satt hjemme og hadde det vondt og det jeg egentlig trengte, var andre mennesker. Det hadde jeg ikke, jeg hadde ingen å snakke med – og hva skulle jeg ha sagt? Å kutte meg ville gi meg en ro, og det ville gi meg en mulighet til å oppsøke mennesker. Så jeg kuttet meg, og som et slags resultat av det fikk jeg også hjelp og omsorg. Tross alt, tenker jeg, er det bedre å klare å be om hjelp på det viset, enn ikke å klare å be om hjelp i det hele tatt, bli sittende der alene. Dessuten ga det meg jo etter hvert erfaringer med at folk ville hjelpe, jeg forstod etter hvert at det var mulig å komme uten først å skade meg, og etter hvert, med årene, fikk jeg jo flere ord og kunne snakke om hvordan jeg hadde det, eller jeg ble trygg på at det gikk an komme uten å si noe, bare være, et sted hvor jeg tross alt ikke var alene.

Selvskading var på et tidspunkt det eneste språket jeg hadde, den eneste måten å formidle noe til noen på. Det tvang meg på et vis til å slippe andre inn der jeg ikke ellers ville ha klart det, og det ga meg en mulighet til å bygge tillit til at andre mennesker ville meg godt og kunne bry seg om meg. Jeg begynte tross alt å stenge andre mennesker ute, eller mistet evnen til å slippe mennesker inn, da jeg var liten, før skolealder. Det sier noe om at noe har gått skikkelig galt et sted på veien, og at det vil ta tid å reparere.

IMG_5021

En mulighet for å ta vare på meg selv. Relatert til behovet for omsorg fra andre er behovet for å kunne gi seg selv omsorg. Selvskadingen var kommunikasjon til andre, men også til meg selv. «Du har det vondt nå, bare se, kjenn etter, det er ikke lett nå, du får lov til å ta det litt pent, det er greit å slappe av i dag». Å tillate meg litt slækk, å akseptere at jeg ikke alltid orket, rett og slett å være grei med meg selv,  har vært kjempevanskelig – og lettere etter selvskadingsepisoder. Jeg nevnte roen. Selvkritikeren  dempet seg. I disse korte periodene, på timer eller høyst et par dager, kunne jeg tillate meg å gjøre hyggelige ting som jeg satte pris på, men ellers tenkte at jeg ikke fortjente eller ville ha kastet bort tid ved å drive med.

Jeg næmer meg en avslutning (ikke egentlig, men skal ha det som mål). Imidlertid vil jeg først tenke litt høyt rundt et aspekt vi kanskje ikke fokuserer nok på når vi snakker om selvskading. Helt til slutt vil jeg skrive litt rundt hva som har hjulpet meg, samt linke til litt diverse.

Hvorfor ikke bare snakke om det i stedet for? En gang hadde jeg en samtale med en bekjent av meg om det jeg har skrevet om her. Han spurte, jeg forklarte, og så sa han (omtrentlig gjengitt): «Du, sorry, men jeg skjønner ikke. Da du var liten hadde du ingen å snakke med, eller du klarte ikke, det skjønner jeg. Men du har vært voksen i mange år, og fått hjelp. Og da kunne du jo ha snakket om ting, både om her og nå og om alt det gamle. Jeg vet du gjør det nå, men jeg skjønner ikke hvorfor du ikke gjorde det før. Hvorfor fortsatte du å kutte deg?»

Der og da, husker jeg, sukket jeg litt oppgitt. (Beklager det.) I etterkant er jeg glad for at han sa det han sa; det gikk opp for meg at flere nok lurer på det samme. For kanskje (jeg vet ikke, altså) kan dette være med på å forklare hvorfor myten om oppmerksomhet og påvirkning sitter så godt. Kanskje er det slik at folk (jeg generaliserer litt for enkelthets skyld) tenker at selvskadingen er ett av alternativene man har å velge mellom, at man velger dette litt «umodne og primitive», og at man i stedet kan velge å sette seg ned og snakke, når noen å snakke med er blitt tilgjengelig.

Slik er det jo ikke. I alle fall ikke for mange av oss. Da jeg var 16 og begynte i terapi, hadde jeg knapt ord for å snakke om meg selv. Jeg visste ikke hva jeg følte, jeg svarte ikke «vet ikke» hele tiden for å være vanskelig. Jeg visste ikke, det var bare tomt, eller en klump i magen, eller jeg visste ikke hva det jeg kjente på, het. Fremdeles hender det jeg sitter i terapirommet og sier, fullstendig oppriktig, at jeg ikke helt vet hva jeg føler. Andre ganger vegrer jeg meg litt for å fortelle hva jeg føler, fordi jeg  – fremdeles – kan lure på om det er OK å føle det jeg føler. Vet med hodet at «alle følelser er lov», vet at alle følelser er der av en grunn. Dersom jeg kjenner meg sint eller redd eller trist, så er det en grunn til at jeg kjenner det slik, og det spiller ingen rolle om andre hadde kjent det samme i liknende situasjon, det er det jeg føler, som er viktig. Jeg vet det og mener det og er opptatt av å formidle nettopp det, også. Men – gamle mønster sitter ennå i, de har ikke den samme makten, og en enormt viktig forskjell fra tidligere er at jeg nå kan si til for eksempel psykologen hva som skjer – «Jeg merker det blir vanskelig å snakke om det fordi jeg er usikker på om det er greit å ha det sånn. Om det er «normalt», liksom, eller redd for hva du skal tenke», og så videre. Noe sånt. Jeg er bevisst hva som skjer og sier noe om det og vi kan ta det derfra. Men det har jo tatt lang tid å komme dit. Det har krevd lang tid og masse masse hard jobbing og gode terapeuter for å komme hit. For å klare å kjenne følelsene, finne ord for følelsene, tenkte at følelsene er «lov» eller innafor, ta følelsene mine på alvor, tro på at andre tåler å høre om mine følelser, og så videre.

Det har tatt lang tid å bygge opp språk for alt dette. Det er ikke sånn at man bare, i stedet for å kutte seg, kan sette seg ned og snakke om, selv om mennesker har dukket opp. Målet er å komme dit, men det er mye å lære på veien.

Evnen til å gjenkjenne og tåle og regulere egne følelser er ikke noe vi er født med. Vi må lære det, vi er ment å lære det når vi er barn, av de voksne som er rundt. Når det ikke skjer, kan det skape trøbbel på ulike vis – og mange av oss som ikke lærte det som barn, er nødt til å lære det som voksne. Og det tar tid, kortere for noen, lenger for andre. Jeg kunne ikke velge for fem år siden å sette meg ned og snakke i stedet for å kutte meg. Prøvde, selvfølgelig, men fikk det ofte ikke godt nok til til at det hjalp.

Dette ble en ganske forenklet høyttenkning om veldig kompleks og stor tematikk, relatert til utviklingspsykologi og tilknytning og mentalisering og mer til. Meningen var i alle fall å tydeliggjøre at selvskading (og ev. annen relatert problematikk som spiseforstyrrelser, rus osv.) noen ganger vil være det alternativet man i praksis har, enn så lenge, fordi noe annet ikke er lært og utviklet og tilgjengelig.

IMG_4877

Hva har hjulpet meg ut av selvskadingen?
Det er så mye som er viktig. Jeg prøver meg på korte trekk, og så skal skriver heller mer i et eget innlegg senere om noen ønsker det.

For å ta det først: Jeg tenker at dersom selvskadingen er noe som har «festet seg», altså noe man har drevet med over litt tid eller det er mye av det og man opplever at man noen ganger må, så trenger man hjelp av noen profesjonelle til å komme ut av det. Man skal ikke da vente og se for lenge, men be om hjelp. Det er min innstilling, blant annet fordi det er viktig å forsøke å unngå at det utvikler seg videre. 

For en del år siden holdt jeg fast på at jeg skulle slutte å skade meg når jeg fikk det bedre inni meg. Jeg så ikke selvskadingen som det egentlige problemet; problemet var hvordan jeg hadde det inni meg. Det er delvis sant, det, og veldig forståelig er det for meg at jeg tenkte sånn, kuttingen var tross alt det jeg hadde for å få meg selv til å føle meg litt bedre. Samtidig forstod jeg etter hvert at dersom jeg skadet meg hver gang jeg kjente for å skade meg, så fikk jeg i grunn liten mulighet til å finne ut av hva det var som plaget meg. Flukten til selvskadingen slo på et vis i hjel muligheten for å forstå mer av hva som var inni meg og hva jeg egentlig ville hatt behov for.

Så, det er viktig å jobbe både med å utsette og redusere (gradvis og forsiktig og med små delmål underveis) selvskadingen og å jobbe med alt det som ligger til grunn for behovet for å skade seg selv.

Oppsummering av hjelpsomme faktorer. I terapien er det mye forskjellig som har vært viktig, og noe av det viktigste har jeg jo vært inne på: Å jobbe med å få tak i, kunne tåle og uttrykke følelser og indre tilstander. Etter hvert som om følelsene er blitt flere og jeg har fått en kjerne i meg selv, en tydeligere og mer stabil og varig følelse av hvem jeg er, har behovet for selvskadingen avtatt. Hvordan man gjør det, «jobber med følelsene»? Det finnes mange svar, og jeg kunne skrevet titalls sider bare om hvordan jeg og vi har jobbet med det. Noen stikkord: Terapeutens tid og tålmodighet. Det er ikke fort gjort. Å kjenne meg tålt har vært viktig for meg. At mine følelser er blitt tålt, men også at selvskadingen – og dermed meg –  er blitt tålt. Jeg var ikke vant med å bli tålt, og livredd for avvisningen og skammen som kunne komme. At terapeuten ikke ble oppgitt når jeg hadde skadet meg (det er selvfølgelig mulig at hun ble det, og det er lov, men hun viste det ikke til meg, tok ikke sine følelser ut på meg), men viste at hun forstod at noe hadde vært vanskelig og ønsket at vi sammen skulle utforske og være nysgjerrige på hva som hadde skjedd – eller – for det er ikke alltid det har skjedd noe – hvordan jeg hatt det, tenkt eller følt på  – eller ikke tenkt eller følt på – jfr. tomheten – i forkant. Det var nyttig å gå konkret til verks, forstod jeg etter hvert; fortelle henne om f.eks. hele dagen, også småting, også det jeg mente var irrelevant (som lenge var det aller meste) og på den måten etter hvert se mer og mer av hvorfor jeg hadde skadet meg den kvelden – hvilken funksjon kuttingen hadde da og hva jeg egentlig hadde trengt og hvordan jeg neste gang, eller lengre frem i tid, kunne skaffe meg det. At terapeuten min var nysgjerrig og ville utforske, gjorde at jeg ble mer nysgjerrig på meg selv. Og mer nysgjerrig på verden – kanskje var ikke de konklusjonene jeg trakk og mine måter å tolke verden og andre mennesker på – gjerne ikke av det oppbyggende slaget – eneste mulighet eller en gang det mest riktige. Ikke minst gav denne «utvidelsen av horisonten» meg håp om at ting ikke trengte å være som de alltid hadde vært eller som jeg trodde de alltid hadde vært, men kunne bli annerledes.

Positivt påfyll i livet og hverdagen er også fint, i den grad man får dette til. Jeg har først den senere tiden virkelig klart å kjenne på lyst og glede og på at mange ting er spennende og gøy og ålreit å holde på med. Det handler også om å få kontakt med seg selv og klare å la egne behov komme først. Men, det er nok hjelpsomt om veien vekk fra selvskadingen kan handle om noe mer enn «kun» å slutte å skade seg; at man også fyller på med noen ting som er fint, som kan ta fokus litt vekk eller være noe å drive med for å utsette selvskadingen. Positivt påfyll er jo også gode mennesker; kjæresten om man har eller god venninne eller en person man kan lene seg litt på, eller noen å gjøre ting sammen med. Mennesker man opplever at man kan være seg selv sammen med (så godt man klarer å være seg selv, i alle fall).

IMG_4966
Foto/collage: Sindre Nordengen

Avslutning. Teksten blir så lang, så jeg skal gi meg. Har sikkert glemt masse viktig, så det må jeg komme tilbake til.

Min erfaring er at det er mulig å slutte å skade seg selv, også selv om det har vart lenge og man kjenner seg fanget i det. Men det er ikke «bare å slutte». Man trenger hjelp, og tid, og noen som kan være der på veien og som skjønner, til en viss grad i alle fall, hva selvskading handler om og at og hvorfor det er noe man trenger, enn så lenge og samme hvor ødeleggende det kan virke. Det er en prosess å finne andre måter å orientere seg i og håndtere verden og alt som skjer på, og den store sammenhengen er noe man gradvis må bli klar for.

Om noe ble uklart, vær så snill å spørre, si ifra. Jeg tar gjerne imot spørsmål og innspill og skal svare så godt jeg kan. Har du ønsker om at jeg skal komme nærmere inn på noe av dette, let me know.

Her er noen linker til artikler og tips til bøker jeg tenker at bidrar med grunnleggende kunnskap, nyttige perspektiver og verdifulle innblikk. Noe av det begynner å «dra på åra», men er så langt jeg kan vurdere ikke utdatert eller mindre relevant. (Og så finnes det selvfølgelig masse mer der ute).

Linker til podcast fra et Skrift i hud-seminar vi holdt i Stavanger i høst. Neste seminar blir i Oslo 14.mai. Info på Facebook. 

Artikler:
Skårderud, F. (2006). Skrift i hud.  rus & avhengighet, 3, 24-27.

Skårderud, F. og Sommerfeldt, B. (2009). Selvskading og spiseforstyrrelser. Tidsskrift for Den norske legeforening, 129 (9), 877-881.

Sommerfeldt, B. og Skårderud, F. (2009). Hva er selvskading? Tidsskrift for Den norske legeforening, 129 (8), 754-758.

Thorsen, G.-R. B. (2006). Selvskading og selvmord… ingen selvfølge. Suicidologi, 11 (1), 5- 9.

Bøker:
Favazza, A. (2011). Bodies under siege. Self-mutilation, Nonsuicidal Self-injury, and Body Modification in Culture and Psychiatry. 3.utg. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.

Moe, A. og Ribe, K. (2006). Selvskadingens dynamikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Ribe, K. og Mehlum, L. (2015). Ut av selvskading. Veier til forståelse. Bergen: Fagbokforlaget.

Øverland, S. (2006). Selvskading. En praktisk tilnærming. Bergen: Fagbokforlaget.

Podcast:
Skrift i hud. Hvordan forstå og møte selvskading? Stavanger, november 2017.

 

img_49971-e1519906437250.jpg

TAKK for at du har lest, og ta gjerne kontakt om det skulle være noe! 

En kommentar om “Om hva selvskadingen har vært for meg. (Self-Injury Awareness Day)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s