Gleder

Jeg leser en del blogger og synes det er så fint når folk skriver om noe de gleder seg til eller gleder seg over. Det er ganske ukjent for meg å glede meg til noe, enda mer ukjent for meg å glede meg over noe (man må jo klare å være ganske mentalt til stede for at det skal gå an), men det begynner endelig å komme seg. Det skjer mye for tiden og mye av det er skikkelig utfordrende og vondt, og derfor forsøker jeg også å ha ekstra fokus på det som er fint.

Så, akkurat nå gleder jeg meg til eller over:

Å feire 31-års dagen min. Hjemme-ish i den lille hulen. Syv mennesker, det blir trangt og koselig, for å si det sånn. Fint å kunne ta med seg noen gode minner vekk fra Røa også, si. Gleder meg til å forberede også. Skal til og med bake kake. Har ikke bakt kake frivillig på årevis.

Våren. Trenger vel ingen utdyping, og jeg vil tro jeg har de fleste med meg på dette. Tenk når vi kan gå ut døra i type klær som dette igjen!

IMG_4876

Å signere ny leiekontrakt. Ja, har funnet meg nytt sted å bo, i byen, stor leilighet, endelig et sted som kan gjøres til et skikkelig hjem, noe som liksom er mitt (selv om det ikke er det). Her og nå-fokus, hvis jeg er ment å kjøpe en leilighet i Oslo en gang, så blir det sånn. Jeg må ha det bra nå, og da trenger jeg et skikkelig sted å bo. Mai måned kan ikke komme fort nok.

To filmer i godt selskap kommende uke. «Lukket avdeling» fra 1972 på Cinema Neuf (sammen med en venninne jeg ikke har sett på altfor lenge. Gjenforenes over det de kaller den norske versjonen av «Gjøkeredet» og en øl, vi) og en Frederick Weisman-film på Cinemateket, «La Danse: The Paris Opera Ballet» (med et menneske som nylig er blitt en venninne. Vi var og så Weismans «The Hospital» sammen forrige uke. Weisman er en av regissør Margreth Olins største inspirasjonskilder og Olin var til stede på Cinema Neuf og introduserte filmen, samt sin egen kortfilm «Fråtseri», som ble vist som forfilm. Bra kveld!).

img_4846.jpg

Å være gjest på «God morgen Norge». Dette er selvfølgelig ikke noe jeg bare gleder meg til, og jeg ser for meg at jeg kvelden i forveien kommer til å angre masse på at jeg sa ja. Sånn er det sikkert for mange, får prøve å trøste meg med det. For et år siden hadde jeg jo aldri en gang vurdert å si ja til noe slikt, nå kan jeg faktisk glede meg litt til det. Nå, foreløpig, når det ennå er noen dager til.

At forholdet mitt til mat begynner å normalisere seg igjen. Klusset det litt til på starten av året, som jeg var inne på i dette innlegget. Heldigvis bedre igjen nå.

Å drikke god kaffe. Kjøpte skikkelig god Kaffebrenneriet-kaffe i bursdaggave til meg selv, som blir perfekt tilberedt av min elskede turkise Moccamaster. (Var forresten innom =Kaffe i Akersgata denne uka, kaffebaren som drives av Stiftelsen ErLik. Kaffen og servicen var kjempegod, lokalet koselig, og man støtter en god sak, smil.)

Å skrive. Jeg skriver så mye jeg kan og orker for tiden, og det skal bli til noe noen vil utgi. Det skal bli en bokFør var det bare stress å skulle skrive, jeg hadde så begrensede forestillinger om hva det skulle være og bli og handle om. Nå klarer jeg å slippe meg mer løs, fantasere mer, leke mer, både med innholdet og språket – og jeg koser meg skikkelig med det.

TV-serier. Sesong 7 av «Homeland» (første episode ligger på Sumo, skal se den i kveld eller i morgen), de siste episodene av sesong 3 av «Le Bureau» (nettopp sett ferdig første to og en halv sesong og er helt hekta, håper på en sesong 4) og siste episode av «Broen» (ikke bare sesongens siste episode, men den siste episoden noen sinne. Blir emosjonelle greier).

Å lese Patti Smith sin «M Train» som ligger og venter på meg på ARK, klar til henting i morgen.

Å finne ut av hvordan livet mitt skal se ut. Spesielt på jobbfronten, som jo er en stor del av livet. Jeg har gjort så mange forsøk nå på å være sykepleier, og det går ikke. Jeg klarer det ikke, og jeg vil det ikke. Jeg skulle ønske det var annerledes, men når det først ikke er det, og egentlig aldri har vært det, vel… Jeg er glad for endelig å ha klart å innse det og si det høyt til noen. Det er en bra ting, som kjennes fælt og fint på én gang. Og okei, jeg gleder meg kanskje mer til jeg har funnet ut av det, enn til å finne ut av det. I overkant uforutsigbart akkurat nå, altså.

Å slutte å være så sint. Ja, jeg er sint hele tiden om dagen, og det er slitsomt. Jeg tror ikke det tyter så veldig ut når jeg er sammen med andre, og jeg er ikke sint på folka rundt meg eller fordi det skjer masse ting om dagen som gir meg grunn til å være sint. Følelsen stammer mest fra gammelt av, og den trigges av ting som er realiteter nå for tiden også, og det er så nytt for meg å kjenne på det så intenst som dette. Det er uvant, rart. Jeg gleder meg til å slutte å være så sint, men det er ikke egentlig sånn at jeg skulle ønske at jeg ikke var sint akkurat nå. Det har ligget der lenge og plaget meg, bare litt for godt skjult, gjemt, trykket unna til at jeg har fått tak på det. Nå klarer jeg ikke å holde det unna lenger – og jeg klarer heller ikke helt å godta at ting ble som de ble. Det hadde ikke trengt å bli sånn. Det ble noe helt annet enn hva jeg egentlig hadde ønsket meg. Det er vondt å forstå det, det er vondt å kjenne på det – og jeg er sint og lei meg og sint, og veldig kryptisk akkurat nå, jeg vet det, men ikke klar for å dele mer. Ikke nå. Nå skal jeg være sint så lenge jeg trenger å være det, og fylle på og gi meg selv pauser med det som er fint og godt og som jeg gleder meg til.

img_4877-e1518959400410.jpg

I det minste er det mer liv i meg nå. Ikke tomhet, ikke fravær, ikke grått og trist og depressivt og ingenting å leve for. Jeg er sint og det er vondt og for aller første gang har jeg hørt meg selv skrike, jeg trodde ikke at jeg kunne skrike, jeg, men jeg kan visst og jeg overlevde det også og kanskje burde jeg gjøre det litt oftere. 

Jeg gleder meg i morgen og til neste uke og til neste år. Jeg gleder meg til å jobbe videre sammen med psykologen min, og til å spise sjokolade og gå på jobbintervjuer og sitte på BAR-chatten og skrive bloggtekster og møte gamle venner  og nye venner og til «Skrift i hud»-seminaret vårt i mai og til å være erfaringskonsulent innimellom og til å ha vinkvelder og lage middager til venner i det som blir hjemmet mitt på Sandaker. Blant annet.

Shit, blant annet. Det kjennes så bra å kunne si det. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s