Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?

Den endelige epikrisen fra Personlighetspoliklinikken har ikke kommet ennå, men jeg leser en foreløpig en. «SCID-II; ved ny gjennomgang av intervju med pasienten er det ikke lenger grunnlag for å opprettholde diagnose F.60.31 emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.»

Jeg har ikke lenger denne diagnosen, og jubler bittelitt inni meg.

For å ta det først – jeg vet at mange ikke er så veldig opptatt av diagnoser. Noen er likegyldige til dem, mange er imot (kanskje spesielt i psykiatrien), en del er for, eller man er for og imot ettersom. Men de er nå her, diagnosene, og vi må huske på at de kan være både nyttige og problematiske og omdiskuterte og stigmatiserende og satt på godt eller ikke godt grunnlag og de kan legge føringer for behandlinger og rettigheter og muligheter og så videre. Så, de betyr noe. Jeg har selv kjent på kroppen at diagnoser kan bety noe, og noen ganger mye.

Så jeg jubler bittelitt inni meg. Mest fordi  «ikke lenger grunnlag» er en påminnelse til meg selv om at mye har skjedd, om at jeg ikke står helt stille. Ting skjer, selv om mye stadig er utfordrende og tungt for meg. Ennå har jeg det ikke bra nok, livet mitt kan ikke fortsette å være slik det er nå, så jeg må jobbe videre og mer og kanskje hardere og ta alt motet jeg kan finne og finne opp og finne på for å komme til et punkt hvor virkeligheten min er en jeg kan leve i og ha det bra nok i. Å miste motet på veien er lettere, så jeg tar imot de oppmuntringer jeg kan få. En personlighetsforstyrrelse i minus, ja takk.

IMG_4710

Så hva er annerledes? Jeg tenkte at jeg skal dele noe av det med dere. Ja, det er ganske personlige greier, og jeg har tenkt meg godt om. Å bidra til å øke kunnskapen om og forståelsen av hvordan det kan være å leve med vansker en personlighetsforstyrrelse innebærer, jeg vil gjerne det. Så dette er helt innafor.

Jeg ble henvist til Personlighetspoliklinikken på Ullevål helt på slutten av 2013, og begynte i utredning i februar 2014. Etter utredningen ble jeg vurdert å oppfylle kriteriene for en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

For å gi en slags… bitteliten oppsummering av hvordan ting var da, for fire år siden, deler jeg noen utklipp fra journalen, etter utredningen: «Diagnostiske vurderinger: Pasienten har markerte trekk av emosjonelt ustabil type. Pasienten har tydelige vansker med å regulere sine affekter, og beskriver særlig uro- og tomhetsfølelsen som det vanskeligste for henne. Disse følelsene foranlediger ofte selvskadingen. Pasienten beskriver at hun har identitetsproblemer og kan føle seg fragmentert. […]

Pasienten fremstår med kroniske angstrelaterte og depressive symptomer, men disse bør sees som sekundære til hennes personlighetsproblematikk. Hun har også spiseproblematikk, men det er uklart om denne er så alvorlig at den bør settes som en separat diagnose. Plagene fremstår som en del av hennes vansker med affektregulering og selvskading, og kan slik forstås som en del av hennes personlighetsproblematikk.

Pasienten vurderes per i dag til å oppfylle kriteriene for en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type. Hun har ingen tydelige impulsive trekk. Hennes plager er særlig knyttet til tomhetsfølelse og identitetsproblematikk. Hun fremstår ikke med et høyt symptomtrykk. Hun har vansker med affektregulering og driver med selvskading, i noen tilfeller av potensielt livstruende art. […]»

Som del av henvisningen fylte jeg ut en egensøknad. Et punkt omhandlet vurdering av egen problematikk. Jeg skrev: «1) «Klumpen» og kaoset inni meg, som hele tiden gjør meg redd, skamfull, sliten; som gjør at jeg ønsker å gi opp livet. 2) Ønsker å komme mer i kontakt med, og å kunne håndtere/tåle, mine egne følelser. 3) At livet føles så tomt; at jeg ikke får livet til å fungere, eller jeg fungerer ikke i livet. Ønsker en god nok livskvalitet, å bare ha det «bra».»

Det jeg kaller «klumpen» kjentes faktisk som en helt fysisk klump i magen, som alltid hadde vært der. Klumpen er borte nå. Det er ikke så godt å si hva den bestod av, men det var som å gå og være redd hele tiden, grue seg for noe hele tiden. De fleste av dere har vært redd for noe eller gruet dere til noe og vet hvordan kroppen kan kjennes da. Litt sånn, og kronisk, og uten at jeg visste hva det handlet om. Antakelig lå det mye følelser fanget i denne klumpen, og klumpen var det jeg kjente, ikke følelsene.

Jeg kan kjenne følelser oftere, det er lettere for meg enn før å kjenne etter hvordan jeg faktisk har det og hva jeg trenger. Jeg er ikke lenger så redd for å kjenne på følelsene fordi jeg vet, med mer enn hodet, at de ikke er farlige. Da jeg var liten, var jeg redd hele tiden, og helt alene med det. Alene med alle følelser. Å erfare at det ikke lenger er eneste alternativ har selvfølgelig hjulpet masse. Alt virker mer utholdelige og tålelig når man vet at det kan deles med noen. Jeg er ikke i mål her ennå, da. Gamle overlevelsesstrategier sitter godt fast. Tomheten er også noe jeg fremdeles strever med. Den er mindre påtrengende enn før, og det er lettere for meg å bryte ut av den på andre vis enn gjennom eksempelvis å skade meg. Følelsene kan lokkes frem, liksom. Tomheten er det aller verste og verre enn vonde følelser, og den sitter godt. Den er et stort tema i seg selv, og jeg komme tilbake til den senere en gang.

Jeg strever ennå, med skam og selvfølelsen og «et ustabilt selvbilde», som epikrisen sier noe om. Personlighetstrekk av engstelig/unnvikende slag er fremdeles i overkant til stede. Relasjoner har alltid vært vanskelig. Jeg var et veldig veldig ensomt barn. Som voksen kjenner jeg meg fremdeles relativt ensom, fordi de aller næreste relasjonene har vært vanskelige for meg å inngå i. Men det har blitt bedre. Jeg slipper mennesker mer inn på meg, jeg kjenner meg mer genuin og hel sammen med andre, klarer å være mer til stede og nær.

Så, diagnosefri? Ikke helt, nei. Det gjenstår en «uspesifisert affektiv lidelse», som utdypes nærmere i journal og settes i sammenheng med tilknytningsvansker og traumer i barndom. Selvfølelse, skam, tilknytning, ønske om relasjoner og i hvilken grad man kan tro på at man er til å tåle, like, til og med kanskje til å elskes av andre – alt dette er jo veldig sammenvevd. Og veldig sårt og vondt og krevende å snakke om, derfor har det også tatt tid å nærme seg det skikkelig. Så, det gjenstår litt jobb, og gjett om jeg er i gang med å gjøre den jobben, sammen med psykologen jeg startet hos før jul.

Et lite sidespor: Det slår meg for øvrig hvor «tilslørende» en personlighetsforstyrrelsediagnose kan virke, eller være. Det at man oppfyller kriteriene sier noe om at man har vansker med affektregulering, et vedvadvarende og markert ustabil selvbilde, selvdestruktiv atferd, tomhetsfølelser, og så videre, men i seg selv sier diagnosen, som så mange andre diagnoser, lite om hvor alle vanskene kommer fra eller hva, mer spesifikt, som også kan være avgjørende å ta tak i eller avgjørende å forstå for å hjelpe pasienten best mulig. Jeg mistenker dessverre også at «[…] depresjon med bakgrunn i traumer» vekker større, hva skal vi si, sympati og ønske om å hjelpe, eksempelvis noen steder i helsevesenet, enn hva betegnelsen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjør, selv om mennesket «bak» er akkurat det samme. Dessverre er det nok slik, fordi det er ennå er misoppfatninger og forenklede forståelser og stigma knyttet spesielt til personlighetsforstyrrelser. Det er noe å tenke over, og noe å fortsette å jobbe for å endre på.IMG_3144 (1)

Akkurat nå om dagen er det litt kaos inni meg, dog i en annen form enn før. Jeg tar ikke vare på meg selv slik jeg burde, og slik jeg egentlig vil. Om det er en form for beskyttelse og distansering fra virkeligheten, fordi den gjør vondt, eller om det handler om at jeg ikke kan tillate meg å gjøre gode ting for meg selv uten samtidig å være kjip med meg selv, eller om et gammel, malplassert og ubearbeidet sinne, eller helt hva det er… Vi jobber med å finne ut av det. Det samme gjelder virkeligheten utenfor meg selv, innholdet i livet mitt, jeg forsøker å finne ut av det også. Det er jo også en greie, det er først de siste par årene jeg har begynt å få øynene opp for alt som finnes av muligheter. Begrensningene var så mange i så veldig mange år. Nå er det egentlig mest overveldende, og lett å se tilbake med strenge blikk, angre på valgene og tenke at alt er for sent. Og så er det kanskje fremdeles ikke det, og like fullt fremdeles vanskelig å kjenne etter hva som er det rette, hva jeg vil, hva som blir viktig på veien mot bra nok.

Det jeg ikke har skrevet noe om, og som hører med til historien, er mentaliseringsbasert terapi og all den fantastiske hjelpen jeg har fått på poliklinikken. Det får bli et eget innlegg, snart.

En kommentar om “Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s