Siden sist.
Den største greia for meg er nok at jeg hundre prosent har avsluttet behandlingen ved Personlighetspoliklinikken på Ullevål. Og akkurat det er jeg nok ikke klar for å skrive så mye om, men, sist torsdag var jeg hos individualterapeuten min der for siste gang. Etter snart fire år på huset, hun og jeg har tilbrakt så mange timer sammen og vært et hell of a team. Å ta farvel kjennes brutalt. Alt ved avskjeden med bygg 22 på Ullevål kjennes brutalt. Folka som jobber der, teamet mitt, stemningen på huset, bare alt, jeg kommer til å savne alt. Men. Tenk om jeg ikke hadde savnet. Det ville vært ille, på mye verre vis. Så. Jeg tåler dette, jeg må bare slikke sår en stund (helt metaforisk, altså). (Og – jeg skal komme tilbake til det en annen gang, men: Jeg har ikke lenger diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jo, forsåvidt bare en diagnose, ord på papiret. Og likevel ikke. Likevel ikke. Så, et lite yay for det – og for innsatsen. Den forsvant ikke av seg selv, liksom.)
Nummer to, heh, jeg har flyttet fra Nydalen til Røa. Noe som umiddelbart viste seg å være blant de dårligere valgene jeg har tatt. Uten å si at Røa er et høl: For meg er Røa et høl. Intensjonen var god, ideen fuckings dårlig. Plutselig ble det veldig klart for meg at jeg må slutte å sette så lav grense for hva jeg kan betale i husleie. Det er dyrt å leie i Oslo, men boligmarkedet her i byen ligger, slik det ser ut nå, årevis frem i tid. Også dersom jeg betaler minst mulig i husleie og bor på steder og i leiligheter som bare ikke er gode nok. Det er nok nå – her og nå må være bra. Som jeg gleder meg til å komme tilbake til byen og bo i en leilighet jeg faktisk trives i. Tre måneders oppsigelsestid her ute kjennes som en liten uendelig evighet. Det positive oppi alt er at jeg kjenner så sjukt godt hva som blir riktig for meg. Ofte kjenner jeg ikke slikt så tydelig. Fem dager etter innflytting sa jeg opp leieforholdet. Litt flaut? Kjente ikke så veldig på det, må jeg innrømme. Mest kjente jeg på at det er styrete å flytte. Trøsten er at det vil være vår og forhåpentligvis (men hvem vet) slutt på snøen og sånn og det gjør alt litt enklere. Gleder meg til å finne og bo i om ikke min egen og ikke drømmeleiligheten, så et sted jeg kjenner at kan være hjemme for meg, i noen år, mitt sted likevel, hvor jeg kan invitere folk og innrede og kose meg. Må bare bo her litt nå, da, og gjøre det beste ut av det – og sutre litt over det, fordi det hjelper.
Det fine ved stedet er min splitter nye turkise Moccamaster. Herregud så vakker. Presskanne, Nespresso-maskin, håndbryggesett – vi har ikke blitt gode venner. Det måtte en ny Moccamaster til, rett og slett. Kaffe er for viktig for meg.
I går var en venninne og jeg og så «Valdens historie» på Det Norske Teatret. Jeg leste «Farvel til Eddy Bellegueule» for en stund siden (men fikk den dessverre ikke med meg på teater), og skummet «Voldens historie» før forestillingen i går (uten at det å ha lest boken er en forutsetning for å henge med i stykket). «Rått, ømt og krevende», skrev Aftenposten i desember. Det var to intense timer, jeg tror knapt jeg beveget meg i stolen, glemte det bort, glemte å tenke på andre ting, det er sjelden jeg klarer å unngå å la tankene gå seg vill når jeg sitter slik; i går var jeg bare der, i salen, i historien. Riktignok er jeg fra før av avstandsforelsket i skuespilleren Emil Johnsen – og gjett om han heller ikke skuffet i går i samspill med Preben Hodneland. Helt klart i toppsjiktet blant teateropplevelsene mine, som det begynner å bli en del av. Om du har lurt på å se den, slutt å lure og bestill billetter asap.
Om du har lurt på å se Else Kåss Furuseth sin «Gratulerer», derimot, så kanskje vent til den antakelig kommer på NRK. Kanskje. Jeg skal sikkert ikke si det. Også den har fått gode kritikker, blant annet terningkast fem av Mona Levin i Aftenposten. Men, jeg ble ganske skuffet. «Kondolerer» hadde en helt annen dobbelthet i seg. Helt andre kontraster. Det var livets jævelskap og mørke og sårt og skjørt og vondt, sammen med selvironi og latter og humoristiske blikk på det virkelige fæle. Jeg så «Gratulerer» på torsdag og kjedet meg litt og tenkte flere ganger underveis at oppsetningen hadde gjort seg bedre eksempelvis på en scene på Latter; det hele minnet meg mer om stand-up, riktignok litt flåsete stand-up, så kanskje ikke det heller, egentlig. Jaja, øyet som ser og alt det der.
I dag er søndag og jeg har bare sløvet hjemme. Har blant annet sett noen episoder av dokumentarserien «Rolling Stone Magazine – 50 år på kanten» på NRK. Anbefales. Formen er så som så om dagen og kroppen spiller ikke helt på lag, så det begrenser seg hva jeg orker. Egentlig er det ikke kroppen som ikke spiller på lag, heller, men hodet. Eller jeg med meg selv. Så litt jobb igjen å gjøre er det. Men, ja, jeg er på jobb når jeg skal, og det er fint. Det er fint å være sykepleier igjen. Jeg treffer venner jevnlig og prøver å ta initiativ til hyggelige ting. Prøver å gjøre ålreite ting for meg selv, her jeg sitter ute på Røa (…). I går var jeg på posten og hentet en pakke med store myke gensere kjøpt på salg – har fått helt dilla på store myke gensere og synes vinteren har vært så lang og kald, vil bare pakke meg inn og tine. I dag kom jeg over reklame for CarePacks, noen av dere som har testet det? Synes det er litt mye penger å betale per måned, så tviler på at det blir noe fast, men første pakke er (nesten) gratis, så tenkte å teste ut. Har hørt at det er mye godt i dem.
Nå skal jeg se litt mer dokumentar og lese litt bok. Håper dere har hatt en god/ålreit/best mulig helg!
