Fredag, bare.

Hverdagsblogging? Jeg vet ikke om det er min greie. Jeg har ikke klodens mest spennende hverdag, for å underdrive, og det som ikke er positivt og kult er ikke nødvendigvis bare nøytralt eller kjedelig, heller, det kan også være mørkt og depressivt og greier. Oppskriften på vellykket blogging much?

Jeg gjør et forsøk. Kanskje kan det motvirke bloggtørken?

Etter å ha vært sykmeldt siden juni, er jeg nå tilbake i jobb igjen. Ikke fullt, ikke helt halvt en gang, men jeg er tilbake. Sjukepleieren funker igjen. Og med tanke på hvor mange fine sjukepleiere som har vært med på å plukke opp og pusle sammen bitene av meg etter sammenbruddet i sommer, er jeg ikke mindre stolt sjukepleier nå. Vi redder tross alt liv og alt det der.

I dag har jeg hatt fri, og hadde nest siste time hos behandleren min på personlighetspoliklinikken. Shit. Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg, og det gjør nok ikke det før det faktisk er over. Før jeg aldri skal tilbake til bygg 22, verdens beste brakkebygg. Siste time er om tre uker, for å gå gjennom epikrise og diverse. Det er snart fire år siden jeg ble utredet for og fikk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg fikk den, men det var ikke så langt unna at jeg ikke fikk den. Og det har jo skjedd ting. Så, om den er fjernet om tre uker? Det kan hende. Ikke at det er så farlig for meg, egentlig. Egentlig. Det er jo bare en diagnose. Men det har jo skjedd ting. Og dessverre er det ikke sånn at denne diagnosen gjør det lettere å få hjelp i psykiatrien (jeg må nok komme tilbake til det senere), om jeg skulle behøve det igjen noen gang. Noe det jo kan hende at jeg gjør. Det er vel hovedargumentet mitt for å ønske den vekk. Anyways. De neste tre ukene skal jeg forsøke å la det synke inn at jeg skal se B. én eneste gang til. Hun som har vært med meg i alt som har skjedd de siste drøyt tre årene og som vet så godt som alt om meg. Én ting er at jeg må fikse livet uten henne. En annen ting er at hun er en ekstremt bra person jeg kommer til å savne av ingen annen grunn enn nettopp det. Shit.

Etterpå trengte jeg kaffe og bokhandel. Jeg trenger ofte kaffe og bokhandel, og jeg er så glad for at lesekonsentrasjonen er tilbake. Kjøpte kaffe og fant trikken (alltid helst trikken når jeg har tid til det for trikken er så koselig, stakkars dere i byer uten trikken) og oppsøkte favorittbokhandelen min i Oslo. Eldorado bokhandel har masse masse bøker, og lenestoler, og kaffe – den er gratis til og med (ehm, håper jeg) og masse masse bøker. Det er ikke lett å gå derfra uten noe. Klarte å begrense meg til to stykk lesestoff i dag.

Så neste bok jeg skal lese er «Grief is the Thing with Feathers» av Max Porter. Må (eller «må», men liker ikke å droppe ut av bøker ?) bare lese ferdig Carl Frode Tiller sin «Begynnelser» først. Har kommet ganske nøyaktig halvveis og venter ennå på å forstå hvorfor den har fått så mye ros som den har fått. Så langt har jeg mest irritert meg over språket, som jeg synes er for fullt av gjentakelser og banale formuleringer. Men så er jeg ingen litteraturviter. Og jeg ikke så fan av nynorsk heller, for å være ærlig, hysjhysj. Venter bare på at noe skal treffe meg, liksom. Ønsker meg alltid det fra bøker. Og det kan jo ennå skje.

Så i helgen skal jeg lese ferdig den. Og jeg skal begynne å forholde meg til at jeg snart skal flytte. Fint at jeg har så veldigveldigmange bøker å få med meg, da. Til gjengjeld er det stort sett kun bøker og klær og en sofa og stæsj som skal med, siden jeg leier og ikke har så veldig mye plass. Så det årnær schæ, hilsen hun som flytter til vestkanten om ei uke eller to.

Go’ hælj, dere!