2018

Jeg kan ikke annet enn å håpe, slik jeg gjør hver eneste gang et nytt år er i anmarsj. Som om det at vi har funnet opp en kalender og derfor plutselig skriver 2012 i stedet for 2011, 2018 i stedet for 2017, vil gjøre forskjellen. Som om nyttårsaften er punktum for noe som helst og de neste 365 dagene er et nytt kapittel det er rimelig å anta at vil bli annerledes? Bedre? Bare vi legger ned stor nok innsats, har fornuftige og tilstrekkelig ambisiøse men ikke for ambisiøse forsetter og våger å legge planer, til og med drømme. Bare vent og se. Eller hva? Kanskje er det slik at hele boka kommer til å ende bedritent og slemt og neste kapittel bygger nådeløst videre mot denne avslutningen? Hvem vet. 

Jeg gjør det hvert år. Håper. Ofte er jeg skikkelig dårlig på å håpe. 2017 har jevnt over ikke vært håpets år. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg for noen år siden kjente fysisk ubehag bare av ordet – så pompøst og så tomt og med skuffelse som eneste mulige utfall. Jeg kan ennå tenke det, men blir ikke lenger uvel. Det går dårlig uten håp, har jeg lært nå, så jeg må håpe jeg også. Og når jeg ikke klarer, vel, da trenger jeg at andre gjør det for meg. Håper for meg. Slik tror jeg det for oss alle. Det kan være irriterende og provoserende og slitsomt, for hva kan vel andre vite, hva kan noen vite? – og så er det også så nødvendig.

Så, enhver ny overgang, enhver såkalt ny start, samme hvor oppkonstruert, som kan nære det superskjøre håpet mitt, inviteres inn. Jeg håper nå. Ikke fordi jeg nødvendigvis tror så veldig på det, men fordi det må til. Det finnes ingen annen måte å entre 2018 på.

Så, 2018. Hva skjer?

  • Jobb igjen. Allerede nå i januar. Det er ingen hemmelighet at jeg i høst har ønsket at jeg hadde en annen utdannelse, et annet yrke. Jeg elsker å være sykepleier, men det er også krevende for meg der jeg jobber nå. Så, jeg titter meg litt rundt.
  • Også i januar: Avslutning på Personlighetspoliklinikken på Ullevål; siste time med min fantastiske behandler der. Herregud, brutalt.
  • Jeg håper å kunne studere mer, aller helst begynne på en videreutdannelse.
  • Dublin-tur i slutten av februar. (Har visst blitt en greie når jeg har skikkelig kjipe kvelder, at jeg plutselig bestiller flybilletter hit eller dit. Kunne drevet med verre ting, si. Neste gang er jeg kanskje klar for et annet kontinent?).
  • Videre frivillig arbeid i BAR.
  • Pusekatt! Flytter fra Nydalen (det er litt fælt, elsker Nydalen) til Røa (skal nok klare å trives der òg) nå snart for å bo i litt mer kattevennlige omgivelser. Så, i mars, kanskje?
  • Feire min 31. bursdag (har en del feiring å ta igjen).
  • Else Kåss Furuseth sin Gratulerer på Nationaltheatret i januar.
  • Flere Skrift i hud-seminarer.
  • Håper å kunne skape og få flere muligheter til å dele kunnskap og erfaring om ting jeg brenner folk og som folk generelt trenger å vite mer om.
  • Blogg og skriving (mhm, fortsetter å prøve).
  • Fjellturer.
  • Mer sosial omgang.
  • Og kanskje det aller viktigste: Jeg skal bli mer inkluderende og flinkere til å passe på at folk rundt meg ikke sitter alene på spesielle dager eller når de hadde trengt selskap. Skal i alle fall gjøre så godt jeg kan.

En start dette, er det ikke? Jeg er ikke supergod på å legge planer, og å drømme vet jeg ikke helt hvordan man gjør. Så jeg får jobbe videre med det, også.

Del gjerne med meg dine planer/ønsker/drømmer for 2018!

 

En kommentar om “2018

  1. Det er viktig å håpe, men det kan også være godt å ta en dag av gangen i perioder. Da blir det ikke så overveldende som et helt nytt år liksom. Men januar har du mange fine tanker om, det håper jeg blir bra!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s