Hesteassistert terapi-øyeblikk

I dag har jeg tenkt å dele med dere litt fra en av timene med hesteassistert terapi på Gaustad. Det er fantastisk å kjenne hestelukt og hestepels og hestemule igjen. For noen dyr. Og terapien er ikke kos og gøy og avslapning – det er virkelig skikkelig tøft. Og fint. Noen timer, noen episoder gjør spesielt inntrykk, og jeg skal skrive om en av dem nå.

Litt om opplegget først, i fall noen lurer på det. Vi er en gruppe på fire pasienter som møtes en gang i uken, i ca. halvannen time. Gruppen ledes av to terapeuter. I starten av timen samles vi og skriver noen ord, hver for oss, om hvordan vi har det. Deretter snakker vi om hva vi skal gjøre og ha fokus på i timen, det kan eksempelvis handle om temaer som omsorg og egenomsorg, om å bli bevisst og kjenne på egne følelser, om samarbeid og «rolletaking» i gruppe og om temaer hver og en har definert i sin behandlingsplan. Vi går ut til hestene og jobber sammen med dem på ulike vis, før vi helt på slutten samles i stallen, skriver litt igjen og oppsummerer timen dersom vi ikke gjorde det ute.

For meg kjennes det riktig å bruke denne terapien til å jobbe spesielt med utfordringer knyttet til selvfølelse og skam, siden det er det mye henger igjen.

Denne dagen var vi tilfeldigvis bare to pasienter, noe som gav litt ekstra tid og rom. Først, velge makker, altså hest. Jeg overhørte fornuftens oppfordring om å bli kjent med et nytt vesen og valgte Ronnja, fjordingen jeg nevne i et tidligere innlegg. I ettertid er jeg svært glad for det valget. Oppgaven gikk på at vi skulle bygge eller lage en hindring som symboliserer en hindring eller en utfordring i livet vårt; noe som ødelegger for oss. Det kunne være én eller flere hindringer/utfordringer. Alternativt kunne vi definere det som noe vi ønsker å oppnå eller endre, mål vi ønsker å nå. På et hvitt ark skulle vi skrive «navnet» på hindringen(e)/målet, og dette skulle festes på hindret vi bygde. Når dette var gjort, skulle vi ta hesten med oss gjennom hindringen.

Hestene gikk løse på ridebanen mens vi bygget hinder av det materialet som er der. Jeg greide heldigvis å la være å bruke mye tid på tanken om å måtte bygge det perfekte hinder med den perfekte symbolikken, og bygget to vanlige kryss. For å binde dem sammen til ett hinder bygget jeg en korridor med kjegler, slik at det hele dannet en slags firkant. På «innsiden» av det andre krysset festet jeg et hvitt ark med ordet «skam» i store bokstaver.

Det var helt opp til oss selv hvordan vi ville forsere hindret vårt. Ronnja og jeg løp sammen mot og gjennom hindret, to ganger. Etterpå studerte vi og forserte hverandres hinder på den måten vi selv ønsket.

Jeg observerte at min medpasient og hesten «hennes» ble stående en liten stund inne i hinderet mitt, altså inne i firkanten. Inne i skammen.

Ronnja og jeg hadde løpt gjennom hinderet mitt begge gangene. Jeg fikk spørsmål om hvordan det var, og svaret er at jeg hele tiden underveis måtte velge å løpe videre, tvinge meg frem, i stedet for å stoppe, unngå. Opplevelsen av å bli slukt av skamfølelsen ble sterkere jo nærmere vi kom; jeg løp rett inn i det jeg opplever at ødelegger min verden og livet mitt og meg selv.

Og hvorfor løpe, hvorfor ikke gå? Det var naturlig å tenke at vi måtte ha litt fart for å komme gjennom med flyt, ikke snuble gjennom, ikke stoppe opp. Jeg tenkte at det var derfor. Etterpå var det ikke vanskelig for meg å se at jeg løp for å komme gjennom, bli ferdig. Det hadde jo vært greit å stoppe opp, å somle gjennom. Nei takk, jeg står nok i dette jævlige ellers. La oss absolutt skynde oss. Men, min medpasient ble altså stående der. Og det er jo sånn at jeg er der for å komme videre. «Er det mulig for deg å forsøke å observere skammen litt fra innsiden, Mona?» Joda. Så da endte vi midt i det hele likevel, hesten og jeg. 

Fra journal: «Etter hvert så vi at hesten begynte å tygge på lappen hennes, og da undertegnede [terapeut] kom bort, hadde hesten også begynt å rive ned både bommer og støtter. Dette ble veldig symbolsk for pasienten, og hun begynte å gråte. Da hesten var ferdig med å rive, gikk den rett ut av hindringen, og dro med seg pasienten.»

Ronnja i mitt hode: «Dette går fint, dette går an å forholde seg til, vi tåler å stå her. Men, okei, vi gidder ikke det, du trenger ikke denne dritten, jeg fikser dette». Noe sånt. Det rørte meg dypt.

Jeg tror man behøver en viss evne og vilje til å oppfatte og bruke det som skjer i timene som noe symbolsk, som metaforer, knyttet til eget liv og egne vansker. Vi skjønner jo alle at hesten med stor sannsynlighet ikke har noen av de tankene eller intensjonene jeg i mitt hode tillegger den. Imidlertid er det, for meg, som om det ikke betyr noe; det som faktisk skjer mellom oss, og med oss, betyr så mye.

Å se og oppleve hestens reaksjoner kan gi rom for å nye måter å oppfatte en situasjon eller egen atferd på. Eller, det at jeg måtte ha fokus på hesten, og ikke bare på meg selv, der vi løp mot hinderet mitt og hoppet kryssene sammen, viste meg at jeg kan klare ikke å la meg sluke helt av følelsen, at det går an å stå imot, at noe(n) gjør det mulig. Og vi vet at hestene blir påvirket av hvordan vi mennesker oppfører oss rundt dem, av hvordan vi har det, av hvilke følelser vi har. En hest kan bli stresset og nervøs sammen med en person som er sint eller nervøs selv, eller hesten kan merke det dersom jeg later som om eller jeg tror jeg føler én ting, men egentlig føler noe annet; hesten kan bli urolig av det. Hestene kan slik speile våre følelser, fortelle oss noe om hva som skjer inni oss. Det kan være veldig nyttig blant annet for de av oss som har vansker med helt å identifisere og kjenne og tåle egne følelser. Og, hestene har ulike personligheter, de vekker forskjellige følelser i oss, de påvirker oss på ulike vis. Og så videre; det er så mye som kan sies.

Stallen på Gaustad har egen Facebookside, med bilder og videoer av de fine dyra, linker til informasjon og annet. For de av dere som har lyst til å lese mer om hesteassistert terapi, kan jeg anbefale dette intervjuet (Norsk Helseinformatikk) med Ann Kern-Godal fra 2016. Hun forsket på effekten av hesteassistert terapi for unge rusavhengige på Gaustad, og jeg møtte henne aldri selv, men jeg har forstått at hun hadde stort hjerte og engasjement for feltet og var viktig for Stallen på Gaustad gjennom mange år. Ann Kern-Godal døde i en ulykke i mai i år. Nå når jeg sitter her og skriver, sender jeg henne en tanke og en takk.

Jeg avslutter her. Om noen lurer på noe, er det bare å spørre. God helg, folkens.

Bilde lånt fra Stallen sin Facebookside (link over).