Hest i livet igjen. 

Tidligere denne uken stiftet jeg bekjentskap med fjordingen Ronnja. Ronnja er ni år gammel og jobber på Gaustad.

gaustad_hester
Ronja (den lyse med kort man) med noen av vennene/kollegene sine. Bilde lånt fra facebook-siden Stallen Gaustad, Oslo Universitetssykehus. 

Ja, jeg har startet i hesteassistert terapi. Jeg hadde i utgangspunktet sett for meg oppstart tidligst i løpet av høsten, men siden ventetider varierer, var det plutselig bare å være klar, kaste seg uti. 

I skrivende stund er det ett år og drøye to måneder siden Njustar døde. For dere som ikke kjenner meg: Njustar var en fjording jeg hadde på fôr over en periode på ca. halvannet år, frem til han døde i fjor, 28 år gammel. Mye kan skrives om Njustar, for Njustar fikk oppleve og være med på så enormt mye i løpet av sitt lange hesteliv. Han fikk også gi svært mye til svært mange. Til meg ga han noe av det aller aller fineste: Han viste meg at jeg er i stand til å elske. Jeg var mer glad i den hesten enn hva jeg har vært i noen annen skapning, menneske eller dyr, gjennom hele livet mitt. Jeg trodde ikke jeg var i stand til å bli så glad i noen som hva jeg var i ham. Jeg trodde ikke jeg hadde det i meg, at det var fraværende fra start eller var blitt ødelagt underveis. 

Etter at han ble borte, har jeg så vidt vært innom en stall, så vidt sett en hest, langt mindre tatt på en. Jeg gråt fra vi kom innenfor gjerdet og traff første hest og frem til vi hadde avsluttet timen på loftet i stallen etterpå. Jeg har ikke lyst til å gå i detalj (kanskje senere), men vi fikk en «oppgave», et fokus for timen, og vi skulle velge oss to hester vi kunne tenke oss å jobbe med dette sammen med. Jeg valgte to, og endte med Ronnja, den eneste fjordingen i flokken. Så der stod vi da, sammen, Ronnja og jeg. Hun er den hesten hun er, et eget individ. For meg var det likevel umulig ikke å tenke på Njustar. Så jeg gråt for ham. Og jeg gråt fordi Ronnja med sin atferd og fremtoning vekket følelser som gjør så vondt og som jeg er så sliten av og som jeg til tider kjenner meg så maktesløs overfor og ikke vet om er til å leve med stort lenger. Jeg grina meg gjennom det hele med en gjeng helt fremmede mennesker rundt, og det gikk så fint. Det var vondt, og det gikk fint. 

Og så må jeg gå noen runder. Spesielt må jeg tenke at jeg tåler å utsette meg for risikoen for å knytte meg til noen, mennesker og dyr, som kun skal være her en kort periode av livet mitt; det er snakk om noen måneder denne gangen. Det er lov å bli både lei av og lei seg over ting som ikke varer. Men også, det er viktig å tenke at det kan være verdt det, likevel. 

SE på han, da.
Jeg kommer til å skrive mer om hesteassistert terapi senere. Må lande litt i det selv først. Nå skal jeg slite meg ut i fjellet noen dager, noe hodet mitt ser ekstremt frem til.  

En kommentar om “Hest i livet igjen. 

  1. Lykke til med hest igjen, Mona! Jeg ble litt rørt når jeg leste hva du skrev om Njustar, for jeg husker jo hvor god han var, også for meg ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s