Et glimt av

I dag har jeg vandret rundt i skogen i timer og med unødvendig tung sekk, i et forsøk på å forberede denne relativt utrente kroppen til fjelltur kommende uke. Noen trekker bildekk for å gå over Grønland og sånn, mens andre, ja… Innsatsen er det i alle fall ingenting å si på.

Underveis tenkte jeg på ting. Blant annet tenkte på jeg på kvelden i går. Det var en koselig kveld. Med tanke på settingen og menneskene og innholdet kunne kvelden i seg selv ikke bli så mye annet enn koselig. At jeg klarte å kose meg også, vel, det måtte jeg tenke litt ekstra på.

I går kveld feiret en god venninne bursdagen sin. Hun samlet en gjeng. Vi begynte hos henne, før vi tok turen til Oslo Camping for å spille minigolf. Det er altså ikke en camping, slik jeg først tenkte. Det er et utested. Jeg vokste opp i Halden med minigolf på campingen (en sånn med hytter og telt og salg av brus) på Fredriksten festning, jeg. Kombinert barliv og innendørs minigolf midt i Møllergata, ble rett og slett for vanskelig å se for seg.

Uansett, for å nærme meg poenget: Jeg hadde altså en veldig fin kveld. Ikke i starten, for i starten måtte jeg gjøre en krevende innsats. Dere vil forstå om dere leser videre. Jeg kjente ingen av de andre i selskapet. Hundrevis av ganger tidligere ville det ha gjort at jeg lot være å komme – eller, jeg kunne ha kommet, blitt sittende i stillhet, dratt tidlig og følt meg som verdens teiteste og angret på at jeg dro. Liknende kunne nok også ha skjedd nå for tiden, på en spesielt dårlig dag, men mønstret mitt er annerledes – å unngå slikt er ikke lenger det jeg vanligvis gjør.

Jeg var barn i en uhåndgripelig og voldsom verden. Den var så fiendtlig innstilt, verden, og den stilte så mange krav, det var så lett å trå feil, gjøre galt. Som å glemme igjen matteboken hjemme og bli hatet av læreren eller å svare feil på et spørsmål i timen og bli dømt av klasserommet som den dummeste og den styggeste, som noe patetisk håpløst ingen lenger kunne like. Jeg tok bussen hjem fra skolen. Bussen var full og man måtte presse seg frem når man skulle av. Jeg gikk sjelden av på stoppet nærmest hjemme, jeg tok bussen til neste stopp hvor jeg visste at flere skulle av. Det ble lengre å gå hjem, men jeg slapp all oppmerksomheten jeg trodde jeg fikk, blikkene, jeg slapp unna muligheten for å mislykkes, ikke klare å komme meg av i tide fordi bussjåføren ikke så meg, ikke ventet lenge nok med å kjøre videre, all latterliggjøringen, ”Herregud, hun klarte ikke å komme seg av bussen”, eller stakkarsliggjøringen, at de andre ville hjelpe, ”Bussjåfør, det er en som skal av, du må åpne!”, jeg så i gulvet, ristet på hodet, hvisket, ”det går bra», ønsket meg bare hullet. For en enorm litenhet.

Et glimt av barndommen slik jeg husker det. Kanskje ser du den, sammenhengen? Slik jeg ser det, kan vi kalle sammenhengen for skam.

Jeg var et skamfullt barn. Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg kjent meg mindreverdig og «liten» og sett ned på av andre mennesker. Det ble jo ikke slik av ingenting. Jeg ble nok født med en sårbarhet, men ingen blir født med slik skam. Noe må til. «Noe» er ikke så viktig i denne sammenhengen.

Det er viktig at vi snakker om skam. Skam kan ha en så enormt ødeleggende kraft i seg. Skammen kan ta så mye liv. For meg har det vært avgjørende å begynne å snakke om den; å begynne å snakke om at jeg skammer meg. Det tok årevis i terapi før jeg klarte å snakke om det der, nå klarer jeg det ofte. Jeg skammer meg fremdeles, hver dag, men det hjelper meg at jeg ikke lenger er helt alene med det.

Min skam forteller meg hva andre ser og tenker når de ser på meg eller snakker med meg; de trenger ikke en gang å snakke med meg; de ser det med en gang, uansett. «Jeg er den dummeste og styggeste, noe patetisk håpløst ingen kan like. Det er bare å holde seg unna, holde kjeft.» Og det er jo nettopp det jeg har gjort. Jeg har holdt meg unna, eller i det minste holdt kjeft. Hva skjer da?

«Du trenger å gi mennesker en mulighet til å bli kjent med deg», sa terapeuten min til meg en gang, for et års tid siden. «Det er vanskelig å bli kjent med deg når du ikke sier noe. Jeg tror mange vil sette pris på å få se mer av deg, og jeg tror mange vil like deg og bli glad i deg.»

I sommer sa en terapeut til meg: «Hva er denne skammen din, Mona? Hvorfor skal du skamme deg sånn? Når jeg ser på deg og snakker med deg… Jeg forstår det ikke. Jeg ser så mye annet.» Hun er psykolog og hun skjønner selvfølgelig hvordan skam kan arte seg. Det hun ønsket å formidle til meg, var at mitt bilde av meg selv virkelig ikke stemmer med hvordan hun ser meg.

Dette, for meg, sier noe om hvor brutal skammen kan være. Jeg kan tro at alle andre vil fordømme meg eller le av meg, og jeg oppfører meg deretter – ved å holde tilbake. Og i tilbakeholdelsen får jeg bekreftelse på det jeg tror jeg vet om at ingen vil, ingen bryr seg, alle hater eller håner og holder seg unna. Man risikerer å gå glipp av så mye.

Det finnes ingen quick fix når skammen har satt seg slik den har hos meg. Men det er mulig å utfordre den, har jeg etter hvert forstått, og det er riktig å utfordre den, fordi den ikke forteller sannheten. Jeg har skjønt det etter hvert. For jeg tok med meg det vi snakket om, og jeg har testet det ut, jeg har tøffet meg, etter beste evne.  Å tøffe meg  handler om at jeg forteller mer om meg selv enn jeg vanligvis gjør når noen spør, eller jeg svarer med flere setninger på et spørsmål, eller jeg henvender meg til personer jeg umiddelbart tenker at sikkert ikke vil snakke med meg, og så videre, i tillegg til å møte opp i settinger jeg før ikke ville ha møtt opp i.

(Det skal sies: Jeg klarer det, har klart en stund. For et par år siden og før det hadde nok ikke evnet å ta til meg dette på et slikt vis. Noen ganger er timing avgjørende.)

Jeg hadde en fin kveld i går, fordi jeg jobbet for det. Det går ikke av seg selv, i alle fall ikke i starten, jeg må gå runder med meg selv, jeg må aktivt velge å gjøre noe annet enn det jeg instinktivt heller mot. Jeg må ta en bevisst avgjørelse om å «kaste meg ut i det», altså å snakke, fortelle noe, kommentere noe, og så videre. Jeg må velge å tenke at de spør fordi de lurer og vil vite, og at jeg gjerne kan svare med mer enn én setning. Jeg må bestemme meg for å ta ordet, for å gi noe av meg selv, gi andre en mulighet til å se noe av hvem jeg er.

Erfaringen min med det, i går og ellers? Det fungerer. Jeg blir, er, en av de andre. Det er ikke slik at jeg opplever å være uønsket eller sett ned på. Det er en svært god ting. Det jeg selvfølgelig ikke mener å si nå er at «alle liker alle» og at det alltid ordner seg og at man aldri vil oppleve å føle seg på utsiden eller noe slik igjen. Sånn er det selvfølgelig ikke, ikke for noen. Det jeg bare forsøker på, er å sette noen ord på en erfaring av at – hva skal vi si – av at de forestillingene man har om seg selv – og kansje spesielt nettopp de skambaserte forestillingene (som jeg jo vet at jeg dessverre ikke er alene om å ha) –  ikke behøver å være slik andre ser en. Virkelig ikke.

Jeg skal snart avslutte nå, for dette blir jo så langt. Men jeg må avslutte ordentlig.

Det kan være svært nyttig noen ganger å forsøke å se seg selv utenfra.

Mona sitter i et selskap, hun kjenner nesten ingen, hun sitter i samme sofa som de andre, men litt unna. Hun ser vekk, ut av vinduet først, ganske lenge, deretter ned i telefonen. Hun deltar ikke i samtalen de andre har, og de inviterer henne ikke aktivt inn. Hun har mange synlige arr på armene, noen i ansiktet. Hun blir sittende der litt unna, titter innimellom bort på de andre, på telefonen igjen. Hun smiler ikke.

Jeg er Mona. Jeg sitter og lurer på hva jeg skal gjøre; skal jeg dra hjem, siden jeg kjenner meg så ukomfortabel? Jeg lurer på hva de andre tenker om meg. Enser de meg? Synes de jeg er rar, stygg, lurer de på hvorfor jeg er her? Jeg ser ut av vinduet i håp om at de skal tro jeg ser på noe (dersom de i det hele tatt enser meg, altså) og samtidig forsøker jeg å samle tankene, samle mot, samle meg. Jeg vil gjerne snakke med de andre, men er det rart å sette seg nærmere; vil de det? Hvorfor spør de meg ikke om noe, hvorfor inviterer de meg ikke bort? Jeg tenker på at jeg burde tatt på noe med lange ermer; de ser jo arrene, kanskje tenker jeg er gal, ikke til å snakke med? Kan jeg delta i samtalen herfra? Hva skal jeg si? Hva skal jeg si? Hva skal jeg si? Skal jeg gå? Hva tenker de dersom jeg går? Hva skal jeg si?

Det kan være svært nyttig noen ganger å forsøke å se andre innenfra. Det er mulig de andre (ikke som en gruppe, naturligvis, men hver for seg, forskjellig) tenker enten at jeg ikke er interessert i dem, i å snakke med eller bli kjent med dem. Hvis jeg var interessert, ville jeg vel ha satt meg sammen med dem? Kanskje tenker de at jeg kjeder meg. Kanskje synes de jeg virker arrogant? Eller kanskje tenker de at jeg er sjenert? Kanskje ser de at jeg har mye arr og lurer på hva det er, eller de skjønner hva det er, men vet ikke hvordan de skal møte det. Kanskje kjenner de seg usikre? Kanskje tenker de at jeg vil sitte alene, de vil ikke plage meg, spørre meg om noe, kanskje vil jeg synes det er ubehagelig at de snakker til meg. Eller kanskje er de rett og slett mest opptatt av seg selv, uinteressert, kanskje synes de jeg er rar eller ser kjedelig ut. Og så videre.

Skjønner dere greia? Jeg kan ikke vite hva andre tenker, men jeg kan gjette. Jeg kan se for meg ulike alternativer. Det er ikke kun ett alternativ – at andre synes jeg ser rar ut og ikke vil snakke meg. Det kan være så mange andre grunner til at andre oppfører seg som de gjør. Og jeg – jeg vet hva jeg vil; aller helst vil jeg med i gjengen, selv om det er skummelt. Men de andre kan ikke vite det. Jeg forsøker å se meg selv utenfra, og da er det mulig for meg å forstå at måten jeg oppfører meg på, kan tolkes av andre og møtes av andre. De kan ikke vite. De kan oppfatte min unnvikelse som uvilje, mens det egentlig nettopp er frykt og en slags beskyttelse.

Det kan synes grunnleggende, det å kunne ta slike perspektiver, men det kan også være svært vanskelig. For meg har det vært så viktig rett og slett å øve på dette. Det handler om å åpne opp for at det jeg har vært sikkert på at er virkeligheten – og en vond en, sådan – ikke behøver å være det.

Det kurerer ikke skammen, dette, men det å kunne stå opp mot den og utfordre den, gir mulighet for ålreite opplevelser. På lengre sikt tror jeg tror jeg også skammen kan blekne, kanskje vil den bli og forbli en skygge i bakgrunnen det er mulig å leve godt med.

Skammen kan ta så mye liv. Det er så fryktelig trist, og det er viktig å våge å snakke om.

Helt til slutt: Man kan ikke vite hva andre vil eller tenker eller trenger eller ønsker. Og vi har jo til syvende og sist ansvar for oss selv og for hvordan vi har det. Men – hvis du kan og klarer og har mulighet: Invitér andre mennesker inn og med. Spesielt det mennesket som sitter litt i utkanten. Still spørsmål, vis interesse. Jeg har ofte ikke vært flink til å invitere andre inn, av åpenbare årsaker (ingen unnskydning). Det jeg tror jeg er god på, er å vise interesse for andre, når jeg først har kommet så langt. Det handler naturligvis noe om fordelen i å få andre til å snakke når man helst ikke vil snakke selv, men det er også slik at mange setter pris på å bli vist interesse for. Jeg vet det. Jeg gjør jo også det, selv om det kan være krevende. Heller det enn det motsatte. Og det er jo så fint også, å få bli kjent med mennesker. Jo, litt skummelt, men også så fint.

Helt, helt til slutt: Jeg kommer til å skrive mer om skam. Skam er et stort og komplekst fenomen og begrep. Vi trenger skam. Vi trenger evnen til å kjenne skamfølelse i oss, vi trenger skam mellom oss, i samfunnet. Det finnes god og dårlig skam. En variant av den dårlige skammen er det vi kan kalle patologisk eller destruktiv skam, og det er den skammen det har handlet om her, og handler om for meg. Bare for å ha sagt det, også. Hvis noen er interessert i å lese mer om temaet skam, så har jeg noen tips (det finnes selvfølgelig haugevis av annet også, men disse er stadig med meg):

Artikkel:
Skårderud, Finn (2001). Skammens stemmer – om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. 

Bøker:
Farstad, Marie (2007). Skammens spor.
Wurmser, Léon (1981). The Mask of Shame. 
Wyller, Trygve (red.) (2001). Skam. Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne.

Sånn. Peace out.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s