Status

Hei, bloggen.

Det ble en lang pause, dette. Alltid vanskelig å starte igjen etter lange opphold, for hvor begynner man? Siden noen kanskje legger merke til at jeg har slettet nesten alt innhold, kan jeg starte med å si noe kort om det. I hovedsak handler nok slettingen om at jeg har hatt en veldig dårlig periode. I slike perioder kjenner jeg meg sårbar og får behov for å beskytte meg, og jeg leser alt med et ekstra kritisk blikk, slik at mye havner i «ikke godt nok»-mappen. Og noen ganger ønsker man seg denne «nye starten», da. Akkurat i bloggsammenheng er det jo nesten litt mulig å få en slik en.

Så. Forrige innlegg omhandlet Day Zero-prosjektet, og det var der jeg tenkte å ta opp igjen tråden nå. Det er liksom en litt triviell greie å skrive om. Men – det kjennes litt rart å hoppe rett på det uten å, hva skal vi kalle det, plassere det i en slags kontekst? Ikke prosjektet som helhet, men statusen på det akkurat nå. Det er tross alt nærmere 200 dager (må regne på det etterpå, komme inn i tellinga) siden jeg sist skrev om det, og det er kun få dager siden jeg begynte å tenke på det igjen. Ikke til forkleinelse for prosjektet, altså  – det er fremdeles kult. Men det er ikke alltid rom for slikt eller i livet mitt. Eller – det er ikke alltid jeg klarer å gi slike ting en plass i livet mitt. Det som kunne ha vært noe godt, lystbetont, sunt, i det minste bare ha vært noe.

Jeg har vært innlagt på psykiatrisk avdeling store deler av sommeren. Det ble en etter hvert uunngåelig følge av hvordan mye av våren og tidlig sommer forløp. Jeg kan tenke om livet mitt at jeg har bedre og dårligere perioder, og det kan være bedre og dårligere på flere vis. Ett aspekt handler om det jeg selv opplever som kroniske følelser av, eller en kronisk tilstand av, tomhet og skam. Jeg får aldri fri. I bedre perioder kjemper jeg imot, står imot,  og det blir god sirkler. I dårlige perioder blir jeg slått i bakken av det, overveldet, overbevist om at dette – det tomme og det skamfulle – er virkeligheten med stor v. Spesielt skam avler ensomhet og håpløshet. Tomheten avler meningsløshet og håpløshet og alt glir i hverandre og næres av hverandre og samme hvor mye jeg ønsker å se forbi, se noe annet, så går det ikke. Går over gjør det. Før eller siden. Men – så er det jo også slik jeg nettopp skrev – det går aldri helt over. Og det er så slitsomt å stå imot hver dag at det uungåelig vil komme tibake; uunngåelig vil jeg bli utslitt igjen og ønske å gi meg. Og så videre.

Vi har snakket om at jeg nok også var deprimert i denne perioden. Jeg tenkte at det aldri ville gå over igjen, aldri nok over, at det var for sent og jeg for sliten. Til slutt ble det så mørkt og trangt og jævli at jeg la planer. Jeg ønsket, som jeg aldri har ønsket før, å dø. Overordnet, og med noen forbehold, og med stor respekt for de som kjenner eller tenker annerledes, mener jeg at livet er verdt å bli her for. Jeg har alltid tenkt at livet er verdt å bli her for, fordi alternativet er så endelig og fordi det alltid finnes et eller annet godt, et eller annet verdt å få med seg. Jeg tenker det igjen nå, nesten hele tiden. Et stykke ut i juni tenkte jeg derimot at ingenting var verdt å ha det så vondt for. Min egen feighet reddet livet mitt den natten. Det var nære på. De påfølgende dagene har jeg vanskelig for å beskrive; jeg fortsatte å manne meg opp, øve meg på å ende det hele på den måten jeg opprinnelig planla, samtidig som jeg la en plan B, samtidig som jeg delte med noen hvordan jeg egentlig hadde det, samtidig som jeg pyntet på sannheten, samtidig som jeg ønsket meg hjelp og motsatte meg hjelp og ønsket meg både livet og døden og nesten gikk til grunne i egen ambivalens. Slik føltes det. Riktigere er det kanskje å si at ambivalensen reddet meg; den knakk meg til slutt sammen og den ga andre tid og muligheten til å se og hjelpe.

Innleggelsen kommer jeg ikke til å skrive noe mer om nå, men tenker å komme litt tilbake til det senere. Jeg har fått svært god hjelp, og det er viktig å fortelle om slikt. Det er viktig å tenke høyt rundt hva som hjelper, og hvorfor.

Jeg har vært hjemme i snart to uker. Jeg har mine faste hjelpere på poliklinikken på Ullevål, i noen måneder til. Det er et kapittel som snart avsluttes. Foreløpig er de der. Jeg har også fått tilbud om hesteassistert terapi. Har takket ja. Starter i løpet av høsten, og kommer til å fortelle mer om det da. Akkurat nå er jeg sykmeldt fra jobb. Jeg har forsøkt å være sykepleier etter utskrivelsen, og jeg har fått det til også. Godt, tror jeg, der og da. Men jeg tåler det ikke akkurat nå, jeg mister meg selv og all motstandskraft. Det er vondt å innse begrensninger, og det klusser med selvfølelsen min, det også. Jeg vil så gjerne. Og jeg trøster meg med at jeg virkelig, virkelig har prøvd, lenge og hardt, og jeg kommer til å fortsette å prøve. Men akkurat nå ødelegger det meg bare, og da har det ingen verdi. Da går det ikke.

Det som heller ikke går, er å være hjemme alene for mye. Tilbaketrekningsinstinktet mitt legger jeg nå om dagen stor innsats i ikke å lytte til. Jeg har gode mennesker rundt meg, og forsøker å se dem ofte. Jeg oppsøker nye mennesker. Det er vanskelig, da. Men også fint. Det er godt med noen hjelpemidler. På Facebook finnes en gruppe som heter Let’s make friends. Det er ofte ikke lett å få seg nye venner i voksen alder, og det er lett å tenke at «alle andre» har nok venner eller ikke ønsker flere venner og at man selv er den eneste ensomme eller den eneste uten nettverk nok. Vel, det er ikke slik.  Og for meg er det i alle fall lettere å møte nye folk med sikte på vennskap når jeg vet at de også er interessert i det samme. Og, uansett om man «trenger» flere venner eller ikke – det er alltid ålreit å bli kjent med folk. Vi trenger jo folk.

Ellers har jeg gått mye turer i skogen. Alene, sammen med venner, og en gang med en DNT-gjeng. Denne kroppen har planer om en topptur og en hytte til hytte-tur i september. For å unngå å kapitulere i ei steinrøys må jeg rett og slett ta tak nå. Og så er det jo ålreit, da. Jeg finner mye hjelpsomt i natur og høy puls for tiden. Gitar har jeg også fått meg, smil. Anskaffelse av gitar står jo på listen min, så det kommer jeg tilbake til senere. Må bare nevne fordi gøy. Og nei, jeg kan ikke spille. Jeg lærer. Klimprer og banner og spiller rent og falskt og elsker det faktum at jeg (innimellom) får gitaren til å lage fin lyd. At det (innimellom) kommer fin lyd på grunn av det jeg gjør.

Jeg lærte noe en gang om at blogginnlegg ikke skal være for lange. Failer nesten alltid. Men jeg skal øve. Det går jo an å dele opp. Kanskje. Jeg skal øve.